Med Fallvinden i Hálkavárri

Det var egentlig et område innenfor Skoganvarre mellom Lakselv og Karasjok som hadde fanget min oppmerksomhet. En gruppe fristende vann lå plassert i brytningsområdet mellom skog og vidde. Kursen ble satt dit, kun et par timers marsj fra parkeringen langs Europaveg 6. I midlertid ble oppdagelsen av at dette var østfiskland snart en realitet. Vannene florerte av abbor og stor gjedde. Dermed slo jeg revers i planene, trakk ut fra vidda og funderte nå hvor ferden videre skulle gå. Herfra skjedde ting relativt raskt. En invitasjon fra den, for mange fjell-og veidefolk landet over, velkjente naturfilmskaper Torgeir Dahl fra Harstad lå plutselig på bordet. Dahl har produsert en lang rekke filmer relatert til fiske og jakt i Troms og Finnmark, og er med sin Youtube-tuftede naturfilmkanal en stor inspirasjonskilde. Få har vel vandret så mange mil over nordnorske fjell og vidder som ham, og attpåtil dokumentert det over flere tiår gjennom fotografi og film. Dahl har også lang erfaring med oppdrett av vorstehhund under navnet Fallvinden. Timevis har blitt tilbragt med hans stemningsfulle filmer om enkelt, tradisjonelt, høstingsbasert friluftsliv her nord. Når så anledningen bød seg til å tilbringe et par døgn i hans selskap, var valget enkelt.

---

En lav motordur kan høres om neset som stikker ut langsmed den grunne bukten i det store vannet. Baugen på en aluminiumsbåt smyger seg innover med redusert hastighet over de lumske grunnene. Etter litt bunnkontakt fører en blid skipper sitt skip elegant inn mot grusbanken hvor jeg befinner meg. Et solid håndtrykk utveksles, før han med lette steg klyver bakken opp til bilen, for å hente noe elementært tilskudd til provianten. I mellomtiden lemper jeg storsekken ombord, og kort tid etter begir vi oss i vei tvers over det store vannet som ligger i Hálkavárri-området innenfor Porsangmoen garnison.

På andre siden, over et flatt og fint område langs bredden, ligger leirplassen. Der har Torgeir og hans kamerater fra Harstad etablert sin leir. Tre telt og en lavvo står oppslått inne mellom bjørkene. Presenninger er strukket ut over teltene som ekstra skydd mot solen. Bålplassen er sirlig forberedt og etablert. Kun Are er der og tar imot oss når vi ankommer land. De andre gutta er ute med fiskestengene. I tillegg er Torgeir sine flotte strihår vorsteh, Mattis, Mack og Ronja i leiren. Disse firbeinte har man blitt godt kjent med gjennom filmene. Mange hunder kan nok misunne disse tre det livet de lever.

Vi nører opp bålet. Torgeir trekker opp en kjele kaffe. Praten går livlig, og snart kommer de tre andre i den såkalte «Harstadgjengen», som også figurerer i noen av Torgeir sine filmer. Denne turen er en tradisjon de har holdt i hevd i tre tiår. Torgeir er i så måte ferskingen i laget, da han etter sigende «fikk innpass» i 1992. Det er stas å få være en del av et så garvet gjeng fjellkarer. Disse har opplevd noen døgn i felt, landet noen fisker og felt noen ryper. Historiene rundt bålet ut over kveldstimene er utallige.

Neste dag legges opp til full spredning blant mannskapet. Torgeir og undertegnede sikter oss inn mot et fjellvann som ligger noen kilometer innover, og høyere opp i området. Det blir en tur gjennom et landskap som egentlig forundrer oss begge. Det er foreløpig lite som minner om at vi befinner oss midt i ett av de største militære skytefeltene i Norge. Naturen er fantastisk flott, og fremstår over store områder som tilnærmet urørt. Kupert terreng med knauser og dalsøkker. Små og større vann med blinkende bekker i mellom. Småfisk farer avsted idét vi tar steg over sildrende små vassfar. Gamle og krokete furutrær klorer seg fast på bergene. En fjellrypestegg farer opp idét Mack entrer over en bergkant. Ettersom vi stiger oppover i landskapet, begynner vi også å se mot de mektige kulissene av fjellformasjoner som ligger like over vannet vi skal fiske i. Et langt stykke av det store fjellet har erodert, og ført tusenvis av tonn med knust stein nedover lien. I en gigantisk kløft stuper en bekk utenfor og danner et tynt fosseslør, som mer eller mindre virvles til yr og dis lenge før det treffer bakken.

---

Vi har ankommet breddene av fiskevannet, og betrakter det litt før vi fatter grep om stengene. Det er et underlig vann, som gjennom mange år tyder til å ha tørket inn, slik at breddene nå ligger nesten to meter lavere enn opprinnelig. Torvkantene er fulle av knusktørre røtter fra kratt og småtrær, som tidligere sugde til seg næring gjennom vannet, men som nå ligger der tørrlagte og døde.

Torgeir er den første som får bekreftet at det lever fisk i vannet. En halvkilosørret svømmer etter sluken hans, men gaper ikke over før han må trekke den opp av vannet. Vi beveger oss mot den nordlige delen av vannet, med bukter og flate fine strender av sand og fin grus. Vinden står på mot denne siden. Det foreligger en teori om at fisk ofte kan trekkes mot de breddene hvorpå vinden blåser, ettersom insekter og andre næringsdyr ofte kan virvles opp langsmed land i bølger og strømfar fra vinden som står på.

Nesten umiddelbart slår det til hos undertegnede. En prektig, lys og gullmønstret ørret jager opp min 10 grams Remen Hugget, og lar seg med nød og neppe lande etter bra fight. Den går av kroken like før jeg skal trekke den innover den relativt flate stranden, så brått må fiskeren selv uti vannet og bruke alternative metoder for å sikre fangsten. Noen minutter etter går en ny på. Sprek og hissig ørret i størrelsesorden 0,7 til 0,8 kg. Litt akrobatikk må også her til for å forhindre fiskens tilbaketreden til det våte element. Dette er topp matfisk i sin beste kondisjon, som gir god kamp gjennom den lette og spenstige Fenwick-stangen. Deretter går det slag i slag med ørret på land. Totalt landes 12 stykker, hvorav Torgeir Dahl også hanker inn en fin halvkilosfisk på kulehodenymfe. Enkelte av ørretene er så blanke at de minner om sjøørret.

Torgeirs lederhund Mattis har en besynderlig interesse. Nemligen slukfiske. Så lenge som vi holder det gående der oppe, trekkes Mattis med godt synlig nysgjerrighet og fascinasjon mot der hvor det jaktes fjellfisk med haspelutstyr og sluk. Fluefiske interesserer ham i langt mindre grad. Sluken er han derimot nærmest hypnotisert av, og tar med engasjement og entusiasme del i fisket. Tett plasserer han seg inntil fiskeren, og følger nøye med i alt som skjer. Utkast, innsveiving, slukbytte. Og når sluken trekkes opp av vannet, om det er med eller uten påhengende fangst, lar han aldri sitt blikk slippe. Ei heller gjør han utfall mot sluken. Han innfinner seg bare rolig på siden, og ser aldri ut til å kjede seg et sekund så lenge det driftes med haspelutstyr. I sannhet et komisk og fascinerende trekk hos den sterke, flotte hunden.

Etter en god og lang kafferast ved fjellbålet, i svært behagelig temperatur, fisker vi litt til før vi begir oss nedover mot hovedleiren. Nå passerer vi også gjennom et område som tydelig er nedslagsfelt for våpen av ulike kalibre. Kratere av forskjellige dimensjoner forbipasseres, sammen med diverse fragmenter og etterlatenskaper som tross alt minner oss om at vi befinner oss i et skyte- og øvingsfelt. Med dét sagt er det kun et avgrenset område vi passerer gjennom, før vi igjen kommer inn i store områder som så og si fremstår helt uberørt. Kun noen fallskjermer fra lysammunisjon kan sees her og der.

Vi passerer et lite skogstjern som vi stopper opp ved. Det ligger lunt til nede mellom bergene, kledt inn av gammel furuskog. Med ett vaker det én gang. Så en gang til, før vannet igjen ligger som et speil. Det oser storfisk av det vesle vannet. Men med kald øl ventende i hovedleiren etter en lang dag i fjellet, lar vi storfisk være storfisk. Og etter en god økt med rensing, salting og pakking av den ervervede fangst venter middag i form av nystekt ørretfilét, fulgt opp av mange timer rundt leirbålet.

---

Dagen derpå tar jeg farvel med den trivelige Harstadgjengen, som igjen sprer seg i landskapet for å høste fisk og bær. Torgeir Dahl svinger meg tilbake over vannet med båten. Selv skal han en dagstur innover mot de indre delene av Finnmarksvidda for å rekognosere jaktterreng foran høsten. For undertegnedes del venter Børselvfjellet.

• 

• 

• 

•