Storrøyehogg

Det slår meg hvor få spor jeg finner av menneskelig aktivitet. En gammel steinmur og noen sundrustede gassbokser fra flere tiår tilbake. Et lite ildsted mot en bergvegg, gjengrodd med mose. En tilårskommen steinring fra et telt en gang i tiden.

Viddas sus, Del 3

Utenfor et bredt elveinnos presenterer ei grov storrøye seg. Ved en håndfull anledninger ruller hun i vannskorpa så dønningene går. Størrelse er vanskelig å anslå, men alt mellom 2 og 4 kilo er nok rimelig nært sannheten.

Viddas sus, Del 2

Et sted dypere inn over vidda strekkes bardunene ut på ny. Ved et nytt vann. Her har jeg vært før. Men kun på vinterstid. Vi er nå inne på den flatere delen av Kvænangsvidda.

Viddas sus, Del 1

Vi befinner oss ved vannskillet. Kjernen av de store fjellområdene som skiller nordlige Troms og sørlige Finnmark. Frihetsfølelsen av å være her inne, langt unna sivilisasjonen, er enorm.

Tilbake til rekordvannet

Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet.

Et vak i natten

Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑