Den fete vinterørret

Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.

Langs veidesti i mørketid

Med isøsa fjernes den isolerende snøen i hullet, og med en viss brutalitet trekkes fisken opp. Gis liten sjanse til å gjøre særlig sprell. Orker heller ikke holde på lengre enn høyst nødvendig ute i den bitende snoen.

Det første hull i isen

De blå gradene senker seg til godt under tosifret i bunnen av den majestetiske fjelldalen på Kvaløya utenfor Tromsø. Med tung sekk og fjellski skir vi innover i landskapet. Et beskjedent lys fra hodelyktene viser vei inn til det islagte vannet, som ligger som en hvit flate, langt nede mellom høye fjellrekker på begge sider.

Drømmen om førjulsrøya

Aktivitetsnivået på røya er, som for de fleste andre skapninger i naturen, også en del lavere nå. Dermed kan nøkkelen være å konsentrere sitt aktive fiske rundt de få timene med blålys som vi har her nord.

Røyenes herre: Atter en Konge

Uansett posisjonerer vi oss ute på isen igjen. Det har nå gått flere timer siden lunch. Idét Stig er i ferd med å forflytte seg over til området hvor jeg befinner meg, blir han kalt tilbake av Vegard. Sistnevnte har fått kjenning med noe. Det kjennes merkelig, konstaterer han.

En ravn etter ørret

Kun kort tid etterpå registrerer jeg en ravn i lufta. Tenker ikke noe mer over det, før den daler ned bakom den vesle åsen som skiller leirplassen vår fra bukta hvor vi fisker.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑