Støvelspor og potefar over Laksefjordvidda

Omsider var tiden kommet for å sette seg i bilen og kurse mot Finmarkens Amt. Dirrende klar for de kommende ukers enkelt fjelliv med sekk, telt, kaffekjele og fiskestang. Fra Målselv bærer det langs E6 nordover. I bilen har jeg med valpen Skodde. Han er av rasen grønlandshund og skal være med meg når vi skal krysse Laksefjordvidda fra øst mot vest. Og derfor blir det noen ekstra stopp med bilen underveis mot Lakselv, som er første destinasjon. Vi tar pauser, strekker på bena, slår lens og spiser litt i Manndalen, Langfjordbotn, Alta, Sennalandet og Kistrand i Porsanger. Ved ankomst Lakselv er det godt utpå natten. Der møter vi Ole-Kristoffer, som dagen derpå skal kjøre oss over til turens startpunkt i Tanadalen.


Første dag. Kalenderen viser 20. juli. Vi befinner oss midt mellom Karasjok og Tana Bru. Mellom bjørketrærne kan jeg se transporten akselerere og returnere tilbake i retning Lakselv. «Vesle» Skodde, som tar raske steg mot 25 kilos kroppsvekt, er lystig og klar, men tenker neppe dype tanker om hva som venter ham. Dette blir hans første lengre tur. Forhåpentlig en av mange.

Med 35 kilos ryggsekk går det rolig men bestemt oppover. Ut fra en hytte kan vi følge en sti gjennom bjørkeskogen. Etterhvert møter stien en firehjulingtrasé som jeg på forhånd har planlagt å følge noen kilometer. Det er sommerlig i Finnmark, men heldigvis nokså skyet og litt lummert nå på denne første etappe. Når jeg snur meg tilbake og titter over Tanadalen mot finsk side, kan grå søyler av regn sees på lang avstand.

Planen er å bevege seg fra E6 i Tanadalen og nordover. Jeg skal på en 10-12 døgns tid vandre og fiske meg over Laksefjordvidda, før kursen til slutt dreies vestover og mot Riksvei 98 et sted mellom Børselv og Kunes.


På en rygg beliggende mellom to små blinkende vann er teltet og den overhengende duken for turens første gang spent ut mellom noen kronglete bjørketrær. Bak oss ligger Tanadalen med sin mektige flod, som skiller to land, og i Tanafjorden ender sin lange ferd fra dype vidder. Gjennom en 4-5 timers vandring har vi gjort et nokså bra jafs inn på kartbladet, via høydedrag, over myrer og elver. Vi har opplevd lyn, torden og styrtregn og sett flotte rypekull på vingene. Skodde har også med snuten rukket å stifte nærmere bekjentskap med et aktivt vepsebol, som fikk fart på gutten. Etter en heftig løperunde i nærmeste myr, ble svermen av sint veps til slutt parkert, og dét var nok valpen trolig glad for. Livets lærdom på vidda.

Skodde rekker en liten hvil etter elvekryssing
Bak oss ligger Tanadalen. Foran oss lokker vidda.

Den andre dag våkner vi opp til fantastisk sommervær. En sval bris fra sørlig retning rusker lett i bjørkekronene rundt leiren. Jeg setter i gang gassbrenneren og koker opp en kjele kaffe som skal nytes i skyggen under duken. Skodde fikk sove i teltet i natt for å slippe unna den verste myggen. Dagens plan er å ta det med ro i leir. Hvile, rusle litt rundt i nærområdet med fiskestangen og kanskje fyre et kveldsbål.

Noen timer senere kan stemningen skildres best fra nedtegnelsene i dagboken:

Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer. Grønlendervalpen sover tungt i sin vesle grop ved steinen, der lærstøvlene fortsatt ligger og tørker etter gårdagens marsj. I kasserollen befinner seg fire rødfargede ørretfiléter som snart vil mette en fjellfiskers mage. Solens stråler blir sakte og gradvis latere etter hvert som kvelden siger på. Jeg ser meg nødt til å løfte mitt vesle drambeger av tre, i en ærbødig hilsen til finnmarksnaturen. Det er høytid, en sådan stund.


Det har blitt tredje dag og leir nummer to. Omkring oss har landet endret seg. Selv om vi fortsatt befinner oss under 400 høydemeter over havet, er vi ikke lengre omgitt av finnmarksbjørk. Nå er det vidsynt horisont over et landskap uten høyreist vegetasjon. Landet domineres av lyng, morenerygger og storstein. Finslipt og formet av et hardt klima gjennom tusenvis av år. Mot sydvest kan jeg se Rásttigáissa ruve mot himmelen. Fjellet som i den gamle samiske naturreligion var forbundet med sterke iboende krefter, og som sjamaner fra nord og sør kjempet om å kontrollere. Leirplassen er lagt på en morenerygg for å få best mulig utnyttelse av den sørlige vind som stryker over vidda. Rundtom blinker fiskevannene.

Etappen inn hit ble tilbakelagt på i underkant av tre timer. Terrenget var periodevis litt småkronglete med mange storsteinete morenerygger og små daler som måtte forseres. På veien krysset vi et reingjerde. En enslig reinkalv befant seg på andre siden, og Skodde ble tilstrekkelig interessert til at jeg valgte å koble ham. Selv om han enda befinner seg på valpestadiet, er det bare et tidsspørsmål før de gamle jaktinstinkter i grønlandshunden vekkes. Selv om jeg vet at han pr nå ikke vil være i stand til å hente inn en godt utviklet årskalv, er jeg ikke interessert i å utfordre det mer enn nødvendig. Møtet med reinkalven skulle for øvrig bli turens eneste der vi så reinsdyr.

Vedrørende fisket i vannene her er det en treg affære. Etter at den friske sørlige vind har roet seg litt utpå kvelden, tar jeg en god runde med stangen. Det oppstår en del vakaktivitet, og den større fisken ser ut til å oppholde seg godt utenfor rekkevidde fra land. Bettet er svakt i det varme vannet. Jeg opplever flere hugg, men fisken krokes ikke skikkelig. En større fisk sliter snøret. Trolig har jeg slurvet med å etterse multisenen, som er flisete på den nederste halvmeteren. Ergerlig. Til slutt lander jeg en ørret og en røye, akkurat store nok til å utgjøre et solid måltid sammen med potetmos og sennepssaus.

Dagboken sier:

Duften av stekt fiskefilét brer seg om leirplassen. Valpen ligger utstrakt i lyngen. God, mett og slumrende. Vannene omkring ligger som speil mens solen gradvis senker seg bakom de slake fjellpartier i nordvest. Jeg fyrer myggspiral, tar en pipe og leser Fønhus.

På vidda
Medbragt litteratur fra den legendariske villmarksforfatter M. Fønhus
Skodde nyter tilværelsen i skyggen av teltet

Fjerde dag starter i sedvanlig stil rolig. Frokost og en full kjele kaffe taes inn, med utsikt over vannet der vi holder hus. Været er vedvarende godt. Tørt og med svalende vind som stryker over de lyng- og steinkledte formasjoner rundt oss. Jeg river leir og vi forflytter oss noen få kilometer i nordøstlig retning. Vi støkker fjellryper på ferden, og valpen tar opp jakten. Resultatløst, naturligvis.

En resultatløs fiskerunde i nærområdet ved leirplassen sluttes av. Titter etter menneskelige spor. Det eneste jeg finner er noen nedgrodde gamle vedkubber og en steinring fra telt eller lavvo en gang i tiden. Fellesnevneren er at det lille jeg finner er gammelt. Kveldsmat til Skodde ordnes klart, og jeg slenger meg ned på underlaget. Kveldssolen maler Laksefjordviddas indre blekgult. Jeg patter på min sigarillo, og røyken farer av sted i retning Offerberget som kan sees i det fjerne.

Senkveld på Laksefjordvidda.

Jeg tørner ut like etter klokken 08 den femte dag. Det er Skodde som da mener at vi har sovet lenge nok. I dag skal jeg fatte om fiskestangen og rusle oppover til de øvre nærliggende vann. Når en først er her må en jo prøve, selv om troen på fiskebett er lavt under de rådende forhold. Det blir mange timers dagstur innover i et fortryllende landskap. Rekken av små, interessante fiskevann blinker mellom moreneryggene. Ryper fyker opp her og der. Og vi sikrer matfisken – to pene røyer og en ørret landes. En sen middag er sikret.

Sjette dag er ny forflytningsdag. Det blir en lang marsj. Godt over 20 kilometers vandring i alt, før vi slår leir ved ørretvannet jeg kjenner til fra før. Litt over 7 timer tok det. Og da er det befriende å ta fjellstøvlene av for å kjøle føttene i vannet. Været er snudd på vest, men fortsatt pent. Svake krusninger leker over vannskorpen, og kveldssolen kjemper iherdig mot et slørete skylag. Nå er det fantastisk å slenge seg nedpå, både for mann og valp. Kveldsmat er på gang, og Skodde får dobbel dose.

Finfin fangst
Vi myser mot kveldssolen

Noen ord om Skodde fra dagboken.

For en råtass og fenomenal liten kamerat å vandre vidda med. Han er skapt til dette livet. Sterk, utholden og tøff i kronglete terreng, og ved kryssinger av til dels ganske store elver. Han bauger på uten å nøle. Etter en nærmere 25 kilometers etappe har han fortsatt energi til å løpe litt etter fuglene som han aldri rekker. Naturligvis litt tyngre i steget enn ved etappens start. Han spiser multer og blåbær, gnager på reinbein og gevir, røtter og annet spennende som måtte by seg. Så er han heller aldri langt unna. Kun når han heller ville hvile i leir, enn å være med far på fiskerunde. Han dilter ellers ubekymret rundt, nysgjerrig på naturen og dét den har å by på. Han bader i vann, og hviler når han kan. Ved et par anledninger har jeg tatt ham inn i innerteltet. Ellers sover han utenfor – han trives godt under duken jeg har spent ut over teltet. Noe langøret har han av og til vært, dersom en rype, noen småfugler eller en ung fjelljo har vist seg spennende. Jakten er alltid resultatløs. Og ellers kommer han alltid på innkalling. Neste sommer byr nok både på kløv og bånd, så han får enn så lenge nyte sin frihet som valp. Men du verden for en hardfør og trivelig kar å ha med. Det er lett å la seg imponere over grønlandshunden.

Og vi lar dagboken berette videre.

Det er sen julikveld på Laksefjordvidda. Som så ofte før ligger jeg i teltets åpning og betrakter mine omgivelser. Knapt en lyd er hørbar, annet enn mine egne, og pustingen fra grønlendervalpen som sover på baksiden av teltet. En andemor med sine små padler rundt ute på den svakt krusende vannflaten. Et annet sted på vannet plasker det fra grovt vakende stor fjellørret. Den biter ikke nå, den karen. Og de vokser seg røslige her. Ørret på nærmere 4 kilo er landet i dette vannet. Men de kan gjerne vente. Det er ingen hast. Ingenting haster på vidda, og fisket er kun en del av det hele. Bare å erkjenne det faktum at de bor her, er for meg nok. Kveldsstunder som dette i teltåpningen er for meg som helligdom å regne. Hva som enn skjer i verden utenfor er for meg totalt likegyldig. Det eneste som betyr noe er stunden her og nå – høytid i nordnorsk villmark, der jeg får gjøre visitt inn i en verden ubesudlet av mennesker. Det er harmoni under finnmarkshimmelen.

Sen, synkende finnmarkssol

Så har det blitt syvende dag. Vestenfor oss ruller voldsomme tordenvær forbi og videre mot nord. Regnet kan sees som tette, mørkegrå søyler ned fra tette skybanker. Men det er varmt. Og frisk bris fra sørøst sveiper over oss. Kan hende en kraftig regnskyll kan sette fart på ørreten? Det blir en fiskerunde, uten at det gir annet enn en håndfull napp av mindre fisk i storørretvannet. For første gang ved dette vannet vader jeg over til holmen der ute. Vannet når meg opp til magen, og valpen tar sin første svømmetur etter. Han er en tøff kamerat. Og han nyter nok den svalende effekt av vannet i finnmarksvarmen.

Så river vi leir og trasker videre. Det er lett, fint terreng å vandre i. På de høytliggende ryggene kan vi for første gang skimte havet i nordvest. Det er de indre deler av Laksefjorden vi ser. Jeg bestemte meg tidlig for å vandre til et vann, med markant elveforbindelse inn og ut. En på samisk såkalt «luoppal» – et lite vann i et elvefar. Det ligger der og blinker, som en blåsort perle i en oase av grønn lyng og kronglete bjørkeskog. Store grusrygger fra istiden ligger inn mot. På kanten av en slik rygg finner jeg vår leirplass. Og her har mennesker vært før. Et par bålplasser, noen gamle brennevinsflasker, et par hermetikkbokser, litt lyngslitasje og noe rester av toalettpapir i det bakre området vitner om både eldre og nyere bruk av området. Og jeg kan forstå det – for her er det usigelig vakkert. Og lirypesteggene stemmer i.

Så må den rituelle ankerdram nytes. Jeg betrakter vannet og studerer fiskevak. Det blir utpå kvelden at jeg sender den blanke sluken utover den like blanke overflaten, og hanker inn halvkilosørreten. Etterfulgt av et par mindre. Og en større, en ørret på akkurat kilos vekt. Så skal opplevelsen krones da jeg vader langt ut i vannet, og får sendt mine blanke fristelser ut mot dypet, og strømningene fra elvevannet som renner inn. Det hugger brutalt i, og jeg får en durabelig kamp mot skapningen jeg tenker er langt større. Men som viser seg å være en kilosrøye, fet og kampvillig. I topp kondisjon, sterk og stridig.

Et par rappe kakk i skallen. Blodet renner fra den idet knivbladet tar de store årene. Den flotte arktiske røyen, skal sammen med den øvrige fangst utgjøre min mat både i kveld, og senere.


Alt har en ende. Også denne turen.

I morgen kommer min samboer Sunniva og vår andre grønlandshund Likka inn for å møte meg og Skodde ved denne siste leirplass. Vi skal så ha et siste døgn her inne sammen, før det bærer mot Riksvei 98 og videre mot Lakselv, og noen få døgn i sivilisasjonen.

Deretter venter Kvænangsvidda.



2 kommentarer om “Støvelspor og potefar over Laksefjordvidda

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑