I en halvmeter puddersnø går det jevnt og rolig oppover skråningene. Tanken min er å gå i kanten av myrdragene, og kikke etter hare og hvite vinger i krattbeltene. Kommer jeg høyt nok i terrenget kan også muligheten for sittende fjellrype være til stede. Forholdene er perfekte for å se spor i den nattferske snøen.
Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.
Med isøsa fjernes den isolerende snøen i hullet, og med en viss brutalitet trekkes fisken opp. Gis liten sjanse til å gjøre særlig sprell. Orker heller ikke holde på lengre enn høyst nødvendig ute i den bitende snoen.
De blå gradene senker seg til godt under tosifret i bunnen av den majestetiske fjelldalen på Kvaløya utenfor Tromsø. Med tung sekk og fjellski skir vi innover i landskapet. Et beskjedent lys fra hodelyktene viser vei inn til det islagte vannet, som ligger som en hvit flate, langt nede mellom høye fjellrekker på begge sider.
Utenfor et bredt elveinnos presenterer ei grov storrøye seg. Ved en håndfull anledninger ruller hun i vannskorpa så dønningene går. Størrelse er vanskelig å anslå, men alt mellom 2 og 4 kilo er nok rimelig nært sannheten.
Aktivitetsnivået på røya er, som for de fleste andre skapninger i naturen, også en del lavere nå. Dermed kan nøkkelen være å konsentrere sitt aktive fiske rundt de få timene med blålys som vi har her nord.
