Sterke er de mentale bilder fra landskap, natur, vær og uvær, bomturer og turer hvor sekken har bulet av fangst. Store opplevelser fra tapte fjell. Så la dette innlegg bli en nostalgisk fotografisk reise gjennom mine tidligere jaktmarker.
Og så ligger en igjen bare henslengt på siden under en duk, betraktende ut på tid, rom og blikkstille vann. I lien bortenfor sildrer bekken frem av gråur. Konjakken fyrer godt opp under frydens kjele, og velværen legger seg om fjellmannen. Dette er det enkle liv. Hit rekker ingen distraksjoner eller forventninger.
Etter en tid trakk jeg på meg regnklærne og begav meg ut i senkvelden for å ta konsekvensen av noen bokser lokalt brygg. Et blikk ned på stangen fortalte meg umiddelbart at noe var i gjære.
Frøya kommer løpende imot oss nedover langs veien, slik hun har gjort mange ganger allerede. Men denne gang er det noe som er annerledes. Jeg ser pelsen stå rett opp langs ryggen på henne, og noe med uttrykket i fjeset på hunden er ikke som normalt.
Jeg sender Jensen-silden så langt utover vannet at jeg ikke kan se nedslaget på overflaten. Et par små sekunder går mens sluken synker og jeg skal starte den rykkvise innsveivingen som kan være så effektiv med disse slukene. Så langt kommer jeg ikke.
Har nå gått cirka en mil for egen maskin, med en sekk tungt lastet med det en trenger for slike døgn. I et fjellpass merker jeg at vinden øker betraktelig. Sikten reduseres en del, men ikke verre enn at jeg på en kilometers avstand ser en hodelykt lyse mot meg.
Veidemannsblod 