Frøya kommer løpende imot oss nedover langs veien, slik hun har gjort mange ganger allerede. Men denne gang er det noe som er annerledes. Jeg ser pelsen stå rett opp langs ryggen på henne, og noe med uttrykket i fjeset på hunden er ikke som normalt.
Jeg sender Jensen-silden så langt utover vannet at jeg ikke kan se nedslaget på overflaten. Et par små sekunder går mens sluken synker og jeg skal starte den rykkvise innsveivingen som kan være så effektiv med disse slukene. Så langt kommer jeg ikke.
Har nå gått cirka en mil for egen maskin, med en sekk tungt lastet med det en trenger for slike døgn. I et fjellpass merker jeg at vinden øker betraktelig. Sikten reduseres en del, men ikke verre enn at jeg på en kilometers avstand ser en hodelykt lyse mot meg.
Men vårfjellet kan være lunefullt i nord. En må derfor alltid forberede seg på at kong vinter kan foreta seg en siste krampetrekning, selv om heilo og fjellrype synger om varmere tider.
Vinterleiren må settes med en langt større grad av grundighet enn gjennom sommerhalvåret. En må ta høyde for harde og omskiftelige værtyper. Sterke vinder av ulik retning. Kulde. Snøfokk.
Tilgang til drikkevann og brensel er viktig. Ellers er det av høy verdi at leirplassen er lokalisert slik at det bare er å sette patronene i børsa idét en kryper ut fra sitt nylonslott.
Veidemannsblod 