Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.
På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.
Det slår meg hvor få spor jeg finner av menneskelig aktivitet. En gammel steinmur og noen sundrustede gassbokser fra flere tiår tilbake. Et lite ildsted mot en bergvegg, gjengrodd med mose. En tilårskommen steinring fra et telt en gang i tiden.
Noe av det jeg liker minst med situasjonen er at jeg er ute av stand til å se eventuelle skrenter eller skavlkanter. Et fall på bare et par meter kan få konsekvenser. Det blir tungen på vektskålen, og gjør at jeg beslutter å iverksette nødbivuakk.
Det lakker og lir mot ettermiddag idét jeg driver de lange aluminiumspluggene ned i den faste snøen ved en ny leirplass. Det vesle og snart 20 år gamle Helsport fjellteltet strekkes og strammes ettertrykkelig ut med åpningen vekk fra nåværende vindretning.
