Første halvår av 2022 bød på rike opplevelser i snøkledte skoger og forblåste fjell, både alene og i kameratskap.
Memoarer fra turåret 2022 – Del 1
Kvænangens brutale fjellrøyer
Jeg sender Jensen-silden så langt utover vannet at jeg ikke kan se nedslaget på overflaten. Et par små sekunder går mens sluken synker og jeg skal starte den rykkvise innsveivingen som kan være så effektiv med disse slukene. Så langt kommer jeg ikke.
Kaffe, kruttrøyk og trege røyer
Har nå gått cirka en mil for egen maskin, med en sekk tungt lastet med det en trenger for slike døgn. I et fjellpass merker jeg at vinden øker betraktelig. Sikten reduseres en del, men ikke verre enn at jeg på en kilometers avstand ser en hodelykt lyse mot meg.
På loffen gjennom røyeland
Idét jeg rusler sakte langsmed torvkanten etter noen få kast i den nordligste enden av vannet, ser jeg brått en stor fisk som vaker seg rolig bortover - bare fattige få meter unna. Den beiter på ett eller annet jeg ikke kan se hva er.
Alene med Porsangerhalvøya
Kulingkastene står ut fra land, og raser over vannet. Reinflokken som beiter og har sitt tilhold rundt vannet lar seg neppe affisere. Det er fralandsvind. Ser mitt snitt til å plassere ut en markklyse under leirplassen, mens jeg steker opp røyefangsten jeg har båret med meg fra fjellet.
Gjensyn med eventyrriket
Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Veidemannsblod 