Vi runder en markant sørvendt berghammer, og på baksiden av den sitter fjellrypene. Fire av dem, der én ruller nedover skavlen etter et hardt smell av kaliber 12. Den rakk aldri å lette.
Vinterstøkk med grønlandshund
Vinder over Sárevuopmi
Når jeg fra teltåpningen skuer mot de ruvende formasjoner av berg og stein, får jeg en fornemmelse av å ha dårlig tid. Det er så altfor mye natur jeg vil se, og sette mine fotefar i. Men jeg har ikke tiden som kreves.
Og jeg besteg skarvens trone
I over 1000 meters høyde jeg vandrer. Alene med sekk og haglegevær, omgitt av ruvende grå kolosser. De store, eldgamle fjellene som ikke lot seg av istiden slipe ned. Rundt her finnes ingen andre, jeg er kun i mitt eget menneskelige selskap omringet av stor og gammel natur. Ensom jeger i tause, grandiose kulisser av nordisk høyfjellsnatur.
Fjelliv i et planlagt vindkraftverk
Tanken på brede veier, sprengt fjell, fyllinger av pukk, rumlende anleggsmaskiner og durende vindturbiner her oppe er ikke til å forstå. Men slik har mor Norge blitt. Styrt av skruppelløse krefter som legger vår dyrebare fjellnatur på "det grønne skiftets" alter.
Det vaker i åpent vann
Jeg vet at det går både ørret og røye her. Så tar det ikke lang tid før jeg sender en dupp ihengt en solid klyse meitemark opp under. Så sanker jeg brensel og fyrer i gang bålet, som skal brenne i mange timer ut over kveld og natt.
Rabagaster i en nordnorsk vår
Ute øker vinden kraftig på fra nordvest. Telt strammes opp og snømurer bygges. Det fyker hvitt rundt vår leir, sikten er kraftig redusert og polarhundene kan skimtes som små hvite bylter der de ligger godt isolert under snøen.
Veidemannsblod 