Da isen brast

På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.

Storrøyehogg

Det slår meg hvor få spor jeg finner av menneskelig aktivitet. En gammel steinmur og noen sundrustede gassbokser fra flere tiår tilbake. Et lite ildsted mot en bergvegg, gjengrodd med mose. En tilårskommen steinring fra et telt en gang i tiden.

Vær og uvær i indre Troms – Del 2

Noe av det jeg liker minst med situasjonen er at jeg er ute av stand til å se eventuelle skrenter eller skavlkanter. Et fall på bare et par meter kan få konsekvenser. Det blir tungen på vektskålen, og gjør at jeg beslutter å iverksette nødbivuakk.

Vær og uvær i indre Troms – Del 1

Det lakker og lir mot ettermiddag idét jeg driver de lange aluminiumspluggene ned i den faste snøen ved en ny leirplass. Det vesle og snart 20 år gamle Helsport fjellteltet strekkes og strammes ettertrykkelig ut med åpningen vekk fra nåværende vindretning.

Vinterriket

I en halvmeter puddersnø går det jevnt og rolig oppover skråningene. Tanken min er å gå i kanten av myrdragene, og kikke etter hare og hvite vinger i krattbeltene. Kommer jeg høyt nok i terrenget kan også muligheten for sittende fjellrype være til stede. Forholdene er perfekte for å se spor i den nattferske snøen.

Den fete vinterørret

Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑