I en halvmeter puddersnø går det jevnt og rolig oppover skråningene. Tanken min er å gå i kanten av myrdragene, og kikke etter hare og hvite vinger i krattbeltene. Kommer jeg høyt nok i terrenget kan også muligheten for sittende fjellrype være til stede. Forholdene er perfekte for å se spor i den nattferske snøen.
Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.
Med isøsa fjernes den isolerende snøen i hullet, og med en viss brutalitet trekkes fisken opp. Gis liten sjanse til å gjøre særlig sprell. Orker heller ikke holde på lengre enn høyst nødvendig ute i den bitende snoen.
De blå gradene senker seg til godt under tosifret i bunnen av den majestetiske fjelldalen på Kvaløya utenfor Tromsø. Med tung sekk og fjellski skir vi innover i landskapet. Et beskjedent lys fra hodelyktene viser vei inn til det islagte vannet, som ligger som en hvit flate, langt nede mellom høye fjellrekker på begge sider.
Etter en liten stund kommer jeg til et avrundet berg. Nærmest som et svaberg ved kysten. Jeg går rundt det, og bråstopper idét jeg ser seks hvite bylter sitte 50-60 meter foran meg.
En typisk jaktdag for oss er å starte dagen med aktiv bruk av kikkert fra etablerte posisjoner rundt om i jaktterrenget. På denne måten kan vi oppdage eventuell bevegelse i terrenget, og så legge opp en strategi ut fra det.
