På loffen gjennom røyeland

Idét jeg rusler sakte langsmed torvkanten etter noen få kast i den nordligste enden av vannet, ser jeg brått en stor fisk som vaker seg rolig bortover - bare fattige få meter unna. Den beiter på ett eller annet jeg ikke kan se hva er.

Viddas sus, Del 3

Utenfor et bredt elveinnos presenterer ei grov storrøye seg. Ved en håndfull anledninger ruller hun i vannskorpa så dønningene går. Størrelse er vanskelig å anslå, men alt mellom 2 og 4 kilo er nok rimelig nært sannheten.

Viddas sus, Del 2

Et sted dypere inn over vidda strekkes bardunene ut på ny. Ved et nytt vann. Her har jeg vært før. Men kun på vinterstid. Vi er nå inne på den flatere delen av Kvænangsvidda.

Viddas sus, Del 1

Vi befinner oss ved vannskillet. Kjernen av de store fjellområdene som skiller nordlige Troms og sørlige Finnmark. Frihetsfølelsen av å være her inne, langt unna sivilisasjonen, er enorm.

Røyenes herre: Atter en Konge

Uansett posisjonerer vi oss ute på isen igjen. Det har nå gått flere timer siden lunch. Idét Stig er i ferd med å forflytte seg over til området hvor jeg befinner meg, blir han kalt tilbake av Vegard. Sistnevnte har fått kjenning med noe. Det kjennes merkelig, konstaterer han.

Starten på et jakteventyr

Været stilner av utenfor de beskyttende veggene av bomullsstoff. Kun noen få krusninger på vannet vitner om nordvestens jag gjennom dagen. Mørket senker seg over jaktleiren. Fra teltet høres røverhistorier og latterkuler, før det gradvis stilner av også der.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑