Det er noe særegent ved å slurpe i seg en velsmakende elggryte, eller sette tennene i et stykke mørt rypebryst som du vet at du har din andel i. Enten fordi du er del av et jaktlag som har lyktes med sin felling, eller fordi du har klatret deg alene opp gjennom skoddebeltet og til tindeflågene etter fjellrypekullene som du vet ofte sitter i urene der oppe. Ingen kjøttmiddag er så bærekraftig og har så lavt miljøavtrykk som den du selv har felt, eller som del av et lag har vært med på å felle ute i naturen. Og få middager smaker også like godt når du vet hva som ligger bak av innsats, og den erkjennelsen av at du vet dyret eller fuglen falt for en kule eller en haglsverm ute i sine egne omgivelser. Ikke under stressende og støyende forhold på et industrielt storslakteri etter timevis i en dyretrailer.
På toppen av dette kommer naturopplevelsen. Spenningen. Og mestringsfølelsen.
Jegerhjertet ble skapt og formet gjennom rypejakten i fjellene som omkranser hjembygden min på Kvaløya. Utallige turer grytidlig opp om morgenkvisten. Matpakke og kaffe på termos i sekken. Patronbeltet fylt opp med bly. I all slags vær klatret man seg opp de samme skogsliene fram til der bjørkeskogen går over til kratt og åpne områder med lyng og berg. Da var det å sette i patronene og sende fram sluttstykket med et smell. Jaktblikket påskrudd. Hver eneste forsenkning og krattklynge skulle undersøkes, og riktig høyde i fjellet måtte identifiseres. Ofte har det seg nemlig slik at rypa tenderer til å ligge i relativt lik høyde. Derfor kan det være lurt å holde seg til samme høydesjikt når du først har lokalisert fugl. Og ryper var det rikelig av de første årene. Fra jeg var på min første jakttur i 1998 og fram til midten av 2000-tallet var det rike bestander av lirype og skarv i heimfjella.
Etter hvert oppdaget jeg også nye jaktområder. På samme måten som trangen til å utforske nye fiskevann, opplever jeg også en intens spenning når jeg vandrer med ladd hagle inn i nye fjellområder.
Elgjakt var noe som kom som en naturlig del av at min far på slutten av 80-tallet var med å starte opp et elgjaktvald på fastlandssiden et par mil utenfor Tromsø. Første sesong rundt årtusenskiftet deltok jeg kun bevæpnet med kikkert. Så har det blitt jakt med rifle i alle år etter det. Jeg har vært med på utallige fellinger, men selv kun skutt et par dyr. Det ligger kanskje litt i det at jeg er en av jegerne på laget som posterer minst og går mest. Vi er et lite lag, og valdet mitt er dominert av mange lange og til dels meget tettbevokste skogslier. Da er det ofte sånn at jeg påtar meg å ta de øverste drivlinjer, noe som medfører mindre posteringstid, og mindre tid i de delene av valdet hvor elgen oftest passerer. Elgjakt er et lagspill. Det handler om taktikk og samarbeid, hvorpå skytteren blir som målscoreren på en fotballbane. Alle på mitt jaktlag har like mye del i viltet uansett hvem som setter skuddet.
For meg gir elgjakten et fint supplement til rypejakten på høsten. Det er helt annerledes i form av at man er flere som samarbeider, man legger en strategi for dagen og fremgangsmåten mot en vellykket felling er helt annerledes enn ved rypejakt. Så er det alltid like fint å avslutte en jaktdag med å gå i koien som gamlekara på laget bygde, fyre opp i ovnen og ta seg mat og en iskald pils etter mange timer i skogen.
Veidemannsblod 