Om Veidemannsblod

Saa drog jeg igjen hjemover. Ja hjemover er jo et rart ord. For hjemme var jeg jo allesteds. Hjemme var der jeg selv vilde. Hjemme var der teltet blev reist. Og der leirbaalet lyste.

Knut Dahl, 1922

Avstanden til forpliktelser, krav og sosiale forventninger oppleves aldri så behagelig som når man skrur av storsamfunnet og oppsøker utilgjengeligheten. Tar skrittet inn i naturen, der ting stort sett er som de alltid har vært. Fjellene står der de har stått i uminnelige tider. Elvene følger de samme leiene og dyrene de samme tråkkene som de har gjort i tusener av år.

I 1979 ga forfatter og politiker Guttorm Hansen ut boka «Fjellets lasso rundt mitt hjerte». En tittel som med få ord for meg beskriver betydningen av det å kunne søke ut i naturen for å leve det enkle liv.

Friluftsliv handler for meg om en totalitet. Jeg vil ta meg ut for egen maskin. Bære mitt utstyr og min proviant på ryggen. Jeg vil opptre på naturens premisser og tilpasse meg dens forutsetninger. Jeg vil smelte inn i omgivelsene og leve en så enkel og sporløs tilværelse som mulig. Jeg vil søke de små og de store naturopplevelsene. Observere flora, landskap, dyreliv og fugleliv. Mestre vær, vind og klimatiske forhold året rundt. Jeg vil beherske og orientere meg i lunefullt vær på vintervidda. Jeg vil jage fjellskiene gjennom kilometervis med sørpe når vårfjellet er i oppløsning. Høre blodjagende myggsvermers øredøvende kakafoni mens jeg speider etter storrøyas forsiktige vak på et viddevann en midtsommerdag. Jeg vil kjenne på den totale stillhet og den uendelige roen ved leirbålet. Eller under det lydløse nordlyset som bukter seg over velvingen når mørketidas svøpe ligger over Nordkalotten.

En viktig del av mitt friluftsliv handler om høsting av naturens overskudd, i form av fiske, jakt eller sanking. Mine opphold i naturen dreier seg derfor mange ganger om dette. For meg som er født inn i et overflodssamfunn føles det viktig og riktig å ta vare på noe av arven etter generasjonene før oss. Jeg har en enorm respekt for urfolket og de gamle nordmenn, som i sin tid levde av landet og livnærte seg av det naturen ga. I sin nøysomme tilværelse var de nødt til å søke ut til fiske, jakt og sanking for å sikre eller supplere forrådet inn mot en lang vinter.

Jeg er stolt av å kjenne på følelsen av å føre en liten bit av den gamle veidemannstradisjonen videre. Det å fiske eller jakte for en hensikt. Enten fordi jeg trenger det der jeg er, eller fordi jeg ønsker å bære med meg noe tilbake. Den norske naturen er full av matressurser. Jeg er priviligert som kan høste av disse, og samtidig oppleve suset fra villmarka, spenningen og den nærmest overveldende roen jeg kjenner når jeg er der ute.

I kameratskap eller alene.

Mitt navn er Stian. Jeg er født og oppvokst i en kystbygd utenfor Tromsø. For tiden er jeg bosatt og arbeider i Målselv i indre Troms. Medlem i La Naturen Leve og Motvind Norge. Mitt naturhjerte tilhører Nordkalotten.

Kontakt: syttergard@gmail.com

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: