Foran deg åpenbarer det vesle fjellvannet seg som et speil i nordnorsk landskap. Neset du på forhånd hadde visualisert, er akkurat like vakkert beliggende som du håpet. Her skal leiren settes. Herfra skal fisken landes og fjellivet nytes i lange drag.
Luften vrimler av russefluer i tusentalls. Vi ser hvordan store ørreter patruljerer de stille partiene og slurper i seg av overfloden. Det taes opp et par til rundt kiloet. Fisk sløyes, renses, fileteres og pakkes.
Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Stanga buer seg, og det knurrer iltert i den sølvgrå Shimano-snella. Fem minutter senere ligger en velproporsjonert ørret på 0,8 kg i lyngen. Jeg gir den et par slag med baksida av knivbladet, bløgger den raskt og sender ut redskapen på nytt over grunna.
Veidemannsblod 