Gjensyn med eventyrriket

Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.

Tilbake til rekordvannet

Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet.

Et vak i natten

Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.

Finnmarksfeber

Det nærmer seg dagen for avreise nordover mot "Finmarkens Amt" . Der hvor vi har de videste viddene og de dypeste villmarkene, uten særlig preg av tyngre menneskelig inngrep.

I Áhkkanas ødemark

Dette er et utrolig vakkert sted, med en stemning som er ulikt så mye annet jeg hittil har opplevd. Det hviler noe særegent over dette vannet og denne delen av vidda. Hvis noe kan kalles villmarkens sus, så må det vel være dette.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑