Insektene går mot sitt endelikt. Fjell og vidder bugner av bær og sopp. Det er gode tider for høsting og gode tider for vandringer inn mot skjulte perler av nordnorsk natur.
Memoarer fra turåret 2022 – Del 2
Forsøpling av nordnorsk villmark
Det slår aldri feil, at når en krysser motoriserte løyper sommerstid, eller passerer et fiskevann med en tilknyttet snøskuterløype, så dukker søppelet fram.
Leirplasser I (sommer)
Foran deg åpenbarer det vesle fjellvannet seg som et speil i nordnorsk landskap. Neset du på forhånd hadde visualisert, er akkurat like vakkert beliggende som du håpet. Her skal leiren settes. Herfra skal fisken landes og fjellivet nytes i lange drag.
Gjensyn med eventyrriket
Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Tilbake til rekordvannet
Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet.
Et vak i natten
Vi rusler rolig langs bredden. Tar ett og annet fåfengt kast, uten å gjøre annet enn å lage striper og ringer i det blikkstille vannet. Det virker litt håpløst. Kristian har gått et stykke lengre fram mot et nes. Jeg står langs et smalt parti. Fisker ikke. Kikker bare ut på den urørlige overflata og undres på om dette vannet også er fisketomt.
Veidemannsblod 