Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.
Vi befinner oss ved vannskillet. Kjernen av de store fjellområdene som skiller nordlige Troms og sørlige Finnmark. Frihetsfølelsen av å være her inne, langt unna sivilisasjonen, er enorm.
Ett sted på vannet skrår en markert grunne seg utover. I vannkanten står et par kronglete fjellbjørker, seige og værbitte. Herdet av lange vintre. Under en av disse bjørkene har jeg fint utsyn mot der hvor grunna går over i dypet.
Veidemannsblod 