Noe av det mest kontrastfylte av alle former for fiske er nettopp isfisket. Her kan man oppleve alle ytterpunkter som det nordnorske klima har å komme med. Noen ganger er du kanskje tvunget til å ligge omsluttet av en fjellduk bak en snømur for å komme unna den bitende vind og snøfokket som trenger seg inn over alt. Et tosifret antall minusgrader penetrerer våte fingre som nåler etter at du har landet og bløgget en vintersulten edelfisk. Da er det lett å henfalle i tanker om turene på senvår og forsommer, når lavlandsliene ligger grønne og frodige, og naturen med sitt dyreliv og fugleliv forlengst har våknet fra sin vinterdvale. Der ligger du på den siste is, i bar overkropp under en stekende sol fra skyfri himmel, mens du i time etter time stirrer ned i hullet mot den dansende lokkeskje og akkarbiten under. På en lyngflekk sitter en heilo, som gjør narr av deg fordi du ligger der ubeskyttet mot de nådeløse solstrålene. Rygg og skuldre blir raskt rødkulørt. Men hva betyr vel det når du ser en knyttnevebred rygg og hvite finnekanter som rolig beveger seg mot agnet. Nå befinner du deg midt i vårdrømmen om storrøya. Alt annet blir da irrelevant.
Jeg har to ulike måter å tilnærme meg ørreten og røya på isen. Ørreten opplever jeg som mer forsiktig og vár, og den lar seg lettere skremme enn røya. Jeg setter som oftest ut snik (ståsnører/passivt fiskende snører), som jeg kanskje kombinerer med et forsiktig aktivt mormyshkafiske. Mange ganger har jeg satt snikene i firkant eller stjerneformasjon, med et blinklys montert på det som står i midten. Den sultne ørret blir gjerne nysgjerrig av det blinkende lys, men blir kanskje skremt når den kommer for nær, og biter da heller på en av de andre krokene. Krokfestet meitemark og maggot under søkke eller skje har gitt mange gode ørretfangster på isen, og snikene lages enkelt av små trefjøler som en surrer senen rundt og fester kroken i.
Samtidig som røya oftest lar seg lokke inn med et mer aktivt fiske med pilkestikke og lokkeskje, er den også utrolig lunefull og vanskelig å forstå seg på. I noen av de beste storrøyevannene kan man oppleve å ligge i en uke uten å se eller kjenne livstegnet. Været kan være helt OK, men vannet oppleves dødt, og hadde du ikke visst bedre ville du trolig for lengst ha forflyttet deg til et annet sted. Det er da tålmodighetens mestere øyner sin mulighet, og får betalt når de treffes av det etterlengtede trykkomslag. Overgang fra kjøligere vær til søraustlige vinder og stigende temperatur. Her nord er det den eiendommelige russevarmen som vi isfiskere ønsker oss. Aldri blir vi mer forventningsfulle som når meteorologen plasserer en kraftig H over Kola-halvøyen.
Er du i fjellet når det skjer, kan du oppleve ditt livs isfiske.
Veidemannsblod 