Med Fallvinden i Hálkavárri

Vi passerer et lite skogstjern som vi stopper opp ved. Det ligger lunt til nede mellom bergene, kledt inn av gammel furuskog. Med ett vaker det én gang. Så en gang til, før vannet igjen ligger som et speil. Det oser storfisk av det vesle vannet.

Alene med Porsangerhalvøya

Kulingkastene står ut fra land, og raser over vannet. Reinflokken som beiter og har sitt tilhold rundt vannet lar seg neppe affisere. Det er fralandsvind. Ser mitt snitt til å plassere ut en markklyse under leirplassen, mens jeg steker opp røyefangsten jeg har båret med meg fra fjellet.

Gjensyn med eventyrriket

Så vil en atter en gang la seg forføre av Finnmark. Et område av landet hvor en har trasket siden en gikk i små sko. Og der hvor en, sammen med sine foreldre og væpnet med en enkel teleskopisk makkstang, fisket sine første ørret langs en svært fiskerik elv utenfor nordlysbyen i vestfylket. Det var da spiren ble sådd.

De fire årstider i indre Troms

Er man så heldig å ha alt dette rundt seg, som her i Troms innland, bør man skjenke en tanke til allemannsretten. Den gir oss retten til fri ferdsel til fots og på ski i utmark. Og den skal vi ikke ta for gitt i en verden, hvorpå naturbruk og naturforvaltning i mange andre land er underlagt en helt annen praksis.

Da isen brast

På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.

Den fete vinterørret

Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑