Bøker

Min bokhylle inneholder en stadig voksende samling av villmarkslitteratur. Mye av dette er eldre bøker. I stor grad relatert til fiske, jakt, fangst og veidemannsskildringer. I denne litteraturen henter jeg inspirasjon som jeg tar med meg inn i mine egne opplevelser i naturen. Som nevnt har jeg en svakhet for eldre litteratur. Blant annet fordi jeg er av den bestemte mening at tidligere forfattere skildret sine historier og opplevelser med et ganske annerledes perspektiv enn det vi ser hos mange i dag. Før i tiden var det blant annet et sterkere fokus på nedarvet kunnskap fremfor utstyrsjag. Jeg oppfatter også at man skildret mer nøkternt og ujålete. Fokus på stemning fremfor prestasjoner. Prestasjonene ga gjerne seg selv, men som oftest ble de skildret i små bokstaver.

I denne seksjonen vil jeg ta for meg noen av mine favoritt-titler. Bøker med en ekstra betydning, og som jeg kan lese gang på gang. På en høyst subjektiv måte, og så langt det lar seg gjøre, vil jeg forsøke å omtale i relativt korte avsnitt.


Helge Ingstad: «Klondyke Bill»

Utgitt 1941 på Gyldendal forlag.

De fleste forbinder nok Helge Ingstad med legendariske «Pelsjegerliv», som for mange nordmenn har vært en sterk inspirasjon for utøvelse av det frie liv ute. «Klondyke Bill» er Ingstads eneste romanfortelling. Her spiller han mye på sine erfaringer fra tiden i Nord-Canada, og skaper en morsom og spennende historie om pelsjegeren Bill, som vinterstid sammen med sine trofaste bikkjer søker langt ut på den golde tundraen for å fangste hvitrev og ulv. I aller beste Helge Ingstad-stil formidles hvordan Bill søker ut i sin enfoldighet og gjør store fangster. Det fører til at han blir et objekt for misunnelse blant sine pelsjegerkolleger, som tar frem en rekke knep i et forsøk på å lure ut av Bill hva han har foretatt seg og hvor han har vært. Boka gir fantastiske inntrykk av de gamle pelsjegernes harde virksomhet rundt Store Slavesjø, samtidig som den også gir et fascinerende bilde av hovedpersonen Bill og hans trofaste hunder. Helge Ingstad evner å formidle på sin helt særegne måte, som ofte trekker fram smilebåndet hos leseren. En velskrevet, spennende og engasjerende bok fra Canadas villmarker, som absolutt anbefales.

Klondyke Bill

Marius Nergård Pettersen: «Hemmelige hytter»

Utgitt 2018 på Dal Forlag.

Denne boken tar for seg en del av den norske kulturarven som tidligere ikke har blitt kastet så mye lys over. Gjennom en rekke spennende tematiske kapitler, ispedd massevis av flotte fotografier, tar forfatteren oss med på en reise gjennom Norge og et stort antall av små enkle byggverk i naturen, som har huset mang en vandringsmann, fisker, jeger eller sågar motstandsmann under krigen. Felles for de aller fleste er at de er bygd små og diskrèt, kamuflert inn i omgivelsene, og svært vanskelig å oppdage hvis du ikke vet nøyaktig hvor de er. Mange av disse hyttene og gammene er oppført i hemmelighet, og kjennes kun til av et fåtall sjeler. Boka er en hyllest til det enkle og nedtonede liv i pakt med naturen, hvor alle samfunnets krav til plass og komfort settes i et interessant lys. Fremstillingene av hver enkelt hemmelige hytte er gjort på en diskrè måte, for ikke å avsløre de enkle byggverkenes posisjon, da mange av de er oppført uten tillatelse fra grunneier. Jeg synes dette er en utrolig fascinerende bok som viser fram en spennende del av norsk kulturhistorie, og som evner å sette i gang tankeprosesser hos leseren mht hvordan vi nordmenn har endret våre krav etter at vi ble en av verdens rikeste nasjoner.

Hemmelige Hytter

Thorbjørn Tufte: «Villmarksliv»

Utgitt 1973 på Grøndahl & Søns Forlag

Dette er boken om Per Larsen Gaino, samen og villmarkslegenden fra det vesle stedet Láhpoluoppal på Finnmarksvidda. Reingjeter, kommunestyrerepresentant og fjellstuevert. Men mest av alt veidemann. Jeger og fisker, lommekjent i de mest avsidesliggende delene av Finnmarksvidda. Áhkkanas var hans bakgård. Her gjennomførte han talløse turer fram og tilbake, utallige er de mil han har tilbakelagt her i myggas, rypas, reinens og storfiskens rike. Forfatter Thorbjørn Tufte har fått være med Per Gaino på mange turer innover vidda gjennom hele året. Fantastiske og dramatiske historier fortelles, uten så mye som et snev av skryt eller hovmod hos hovedpersonen. Per er en enormt fascinerende mann, med en kunnskap om naturen og dens verdi som få om noen kan matche. Med sin utrolige seighet og nøysomhet, representerer han noe av det siste av den gamle samiske levevei og framtreden, før alle moderne hjelpemidler kom til bruk. Boka er en vidunderlig hyllest til Per Gaino, det livet han levde, og den kunnskapen og livsførselen han førte. «Når andre har vendt blikket mot et mer sivilisert liv, har han vendt det innover, mot fjellet«.

Villmarksliv

Willy R. Simonsen: «Mitt Nord»

Utgitt 2000 på Polar Forlag

Undertittelen på dette mesterverket av en villmarksbok låter slik: «Høytidsstunder i ei rik villmark«. Kort fortalt oppsummerer det hele essensen i hva som befinner seg mellom permene her. Simonsen, som selv kommer fra Målselv i indre Troms, har her laget en vakker hyllest til naturen i sin region. Han har et sterkt fokus på mulighetene, og utøvelsen av jakt, fiske og høsting av naturressursene. Her kan man lese om alt fra svettedryppende jaktturer på fjellrypa mellom tindetopper og til intense stunder med pilkestikka på isen. I evig jakt etter storrøya, som indre Troms er så kjent for. Han skriver også om elgjakt i de aller innerste områdene av Troms mot svenskegrensa, samt spennende stangfiske etter laks, sjøørret og fjellfisk. Simonsen innehar en enorm kunnskap om indre Troms, også spennende historiske elementer knyttet til bruken av de ville fjelltraktene. Bl.a historien om isfiskelegenden «Han Erik», som år etter år lå i sin sjølsydde plastpose time inn og time ut, og jaktet storrøyer. «Mitt Nord» er en enestående hyllest til Troms-naturen, og de rike naturressursene her. Det høstingsbaserte friluftslivet er dét Willy Roger Simonsen legger fokus på, men også hans dype respekt og kjærlighet for naturen, villmarka og viltet er gjennomgripende. En klar favoritt i min hylle.

Mitt Nord

Roald Skredlund: «Jakthistorier fra Indre Troms på 60 og 70-tallet»

Utgitt 2020 utenom forlag.

Ny bok. Gammelt innhold. Med mykt, pocketboklignende omslag og et sideantall på 70, er dette å regne som en slags mellomting mellom bok og hefte. Med dét sagt skulle jeg gjerne ønsket den var flere ganger så lang. Innholdet treffer nemlig blink, og jeg er viss på at Roald Skredlund har langt flere historier å fortelle om enn de han har gjengitt her. Boka inneholder 10 kapitler, eller beretninger i hovedsak relatert til rypejakt og elgjakt. Men det er også gjort plass til litt annet innhold, som dramatisk isgjennomgang, store snøskred og gaupejakt. Forfatteren selv er født og oppvokst på en liten gård i den mektige Tamokdalen i indre Troms. En av de store dalene her, og også den mest alpine, med høye og tronende fjellmassiv omkringliggende. Med bestefaren som lidenskapelig instruktør og mentor, ble han i veldig ung alder introdusert for jakt og fiske – en interesse og lidenskap som har fulgt ham gjennom hele livet. Boka forteller om jakt med både vellykkede og mindre vellykkede utfall, i områder omkring Tamokdalen, Dividalen og Rostadalen. Det berettes ærlig om innsats, strabaser og slit, spektakulære opplevelser, gode vurderinger og mindre gode vurderinger med dertil gode og mindre gode resultater som konsekvens. Det som tydelig fremgår, og som forfatteren selv nevner, er at det var en annen tid. Både hva gjaldt viltbestander (mer rype / mindre elg), og de metodene og utstyret man hadde til rådighet. Det som virkelig er slående, er hvordan de i jakten brukte nedarvet kunnskap og selvtilegnet erfaring om naturen. Dette var de i besittelse av i store monn. Teknologiske hjelpemidler var det heller dårlig med. En utrolig interessant og fascinerende bok, som i mitt hode gladelig kunne vært mer omfangsrik.

Jakthistorier fra Indre Troms

Axel Printz: «Landmålerliv i Midnattssol»

Utgitt 1955 på Gyldendal Norsk Forlag.

Det å være landmåler før i tiden var ikke for alle. Med målebord, kikkert, blyant og viskelær måtte landmåleren til fots bevege seg inn i de områdene som skulle kartlegges. Ved hjelp av assistenter og kløvkarer ble telt, proviant, kjøkkenutstyr og mengder av øvrig utrustning fraktet langt inn i de mest avsidesliggende delene av landet. Områder som fram til nå stort sett hadde vært «hvite områder på kartet». Axel Printz var landmåler av den gamle skole. Mange år tilbragte han sommermånedene i arbeid inn over de mest avsidesliggende delene av Finnmark, så som for eksempel Laksefjordvidda og Áhkkánas. Øde og utilgjengelige områder, med enorme avstander, lunefullt vær og nådeløse myggsvermer. Printz beskriver det nitidige arbeidet som utføres på oppdrag for Staten og Norges Geografiske Oppmåling (NGO). Han forteller om slitet og strabasene ved å ta seg fram til fots i milevis innover fjell og vidder hvor samene til nå var de eneste som hadde hatt sitt tilhold. Samene omtales i boken med den dypeste respekt. De, deres levesett og deres kunnskap om landet står høyt i kurs. Uten hjelp fra samiske kjentmenn og kløvkarer, ville landmålerne ikke stått en sjanse i deres oppdrag med å kartlegge midnattsolens land. Printz beretter også om hvordan de på oppdrag levde av landet, med jakt og fiske for å supplere til maten, og hvordan de fisk -og viltrike viddene ga av sin rikdom. Dette er en makeløs, velskrevet og særdeles interessant bok, som må leses i lys av det historiske kapitlet som disse landmålerne var en del av. Kartlegging av de siste deler av Norges fastland.

Landmålerliv i Midnattssol

Kjell-Reidar Hovelsrud: «Svalbard – Et eventyrlig polarliv»

Utgitt 2001 på Orion Forlag.

Det å måtte leve på naturens egne premisser, er noe av det som for meg har vært det mest spennende blant alle de utfordringer jeg som fangstmann har møtt i hverdagen.

Kjell-Reidar Hovelsrud.

Kjell-Reidar Hovelsrud kan gjennom sin 30 års fartstid med svært variert virksomhet på Svalbard, trygt anses å være en Svalbard-veteran. I denne 350-siders spennende og innholdsrike boken tar han oss med til polarriket, hvor han deler mange av sine mest spesielle opplevelser og historier fra en tid hvor Svalbard var ganske annerledes enn hva det er i dag. Fra sitt første møte med Svalbard på slutten av 60-tallet hvor han var del av en vitenskapelig ekspedisjon som blant annet drev med fangst av levende isbjørn, via utmålsarbeid for oljeselskapene, turoperatørvirksomhet og tradisjonelt fangstmannsliv (blant annet), får man som leser en enorm bredde og variasjon i skildringene. Hovelsrud beskriver alt fra dramatiske møter med kongen av polarriket, isbjørnen, og til strabasiøse sledeferder over is og gjennom fjell og til alt annet enn bedagelige båtreiser over havet. Han forteller også om hverdagslige rutiner og hendelser fra arbeidet og livet som fangstmann, turoperatørleder og ekspedisjonsdeltaker i oljeselskapenes tjeneste. Hovelsrud var også stasjonssjef på forskningslokaliteten i Ny-Ålesund, og han bygde opp fangsthytta som i dag står i beste velgående i Mushamna i Woodfjorden helt nord på Spitsbergen. Det som er slående etter å ha lest denne boken, er bredden og variasjonen. Råskapen, dramatikken og det ujålete bildet av et mangfoldig og arbeidsomt liv på Svalbard hvor én ting hele tiden skinner gjennom: Hyllesten til et fritt liv ute i mektig polarnatur.

Svalbard, et eventyrlig polarliv

Lars Normann Sørensen: «Henry Rudi, isbjørnkongen»

Utgitt 1958 på Gyldendal Norsk Forlag.

De 713 isbjørner jeg har vært med på å sende til de evige jaktmarker, de var den grøde jeg høstet på den kalde isen, i den djupe snøen – langt fra der mennesker lever.

Henry Rudi.

En kan saktens forstå hvilken betydning en mann kan ha, når forordet i boken om vedkommende er ført i pennen av ingen ringere enn Helge Ingstad. Tromsøgutten Henry Rudi er en av våre aller største polarlegender. Basert på hans egne dagbøker og beretninger er denne boken kommet til live, utgitt i 1958. I alt feiret Rudi 25 av sine fødselsdager som overvintrer, enten på Jan Mayen, Svalbard eller Grønland. Totalt overvintret han 27 ganger. Legger man så til 15, får man det totale antallet fødselsdager han feiret i arktiske strøk. Allerede som ung gutt bak en handelsdisk i Tromsø, ble jeger- og fangstmannsdrømmen så drivende, at Rudi i 1908 hev seg med på sin første overvintring. Dette som del av et fangstmannslag på Hopen, under ledelse av svensken August Olofson. Dette skulle bli starten på et langt og mangfoldig polarliv og fangstmannsliv, både til lands etter isbjørn og rev, og på polarskuter på ishavet etter sel. Rudi befant seg også på fangst på Grønland da andre verdenskrig brøt ut, og ble der satt til å utøve patruljetjeneste med slede på oppdrag fra danske myndigheter i samarbeid med amerikanske militære myndigheter. Boken om Rudi er skrevet slik at det kunne vært fortalt gjennom munnen til hovedpersonen selv. Det mangler ikke på spenning eller dramatiske enkeltepisoder. Men det som står igjen som sterkest hos undertegnede, er bildet som tegnes opp av Rudi. En ekstremt mentalt sterk, arbeidsom, løsningsorientert, nevenyttig, disiplinert og munter mann med en grunnleggende respekt for polarlandet – og i besittelse av en enorm fortellerevne. En som løsrev seg fra det som ble forventet av ham, og viet seg til det frie liv. Som pensjonist var Henry Rudi nærmest å regne som fast inventar på Ølhallen i Tromsø, hvor han delte sine historier for og blant andre fangstfolk og øvrig klientell. Den dag i dag holdes fortsatt i hevd hans faste plass i den ærverdige pubkjelleren.

Henry Rudi, isbjørnkongen

Kjell Fjørtoft – «Kongen av Sassen Bay» (Fangstfolkenes historie)

Utgitt 1995 på Gyldendal Norsk Forlag.

På tross av at forfatteren kun fikk møte den legendariske fangstmannen Hilmar Nøis to ganger, endte det med at han fikk innsyn i alle hans notater og dagbøker, med klar melding fra Nøis: «Gjør noe med det!» Dette var i i 1971. Da var Nøis blitt 80 år og bodde på Andøya etter et langt liv som fangstmann på Svalbard, med blant annet 38 overvintringer. Dagbøkene og nedtegnelsene der gir et unikt innblikk i den tilværelsen Nøis og mange av hans fangstkolleger levde. Både det rutinemessige dagliglivet med fangstarbeid og vedlikehold, såvel som dramatiske og utrolige beretninger om skjørbuk, redningsaksjoner, lange og strabasiøse vandringer og roturer over og langsmed Svalbardlandet, forlis og sågar om fødsel i en primitiv fangsthytte. Du får også møte andre kjente og mindre kjente – både ishavsskippere og fangstfolk i boken. Personligheter som Karl Bengtssen, Henry Rudi, Georg Bjørnnes, Berner «Beisaren» Jørgensen, Daniel Nøis, Waldemar Kræmer, Arthur Oxaas m.fl. For ikke å glemme ishavsskipper Nils Vollan fra Balsfjord. Med sin fangstskute som lå ved Moffen nord for Spitsbergen, unnsatte han Roald Amundsen, som frem til da hadde vært savnet i en måned etter en flyekspedisjon mot Nordpolen.

Fjørtoft balanserer boken fint med Nøis´ egne opplevelser, ispedd en rekke andre beretninger og rene tematiske kapitler. Som eksempelvis redningsaksjonen etter Umberto Nobile i 1928, kvinnelige overvintrere, og andre verdenskrig på Svalbard. Dette gjør boken variert og spennende fra første til siste side, og som leser sitter man igjen med en enorm respekt for den delen av stolt norsk historie som fangst-og ishavskulturen representerte.

Kongen av Sassen Bay – Fangstfolkenes historie

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: