Fjellfiske

Vanskelig er det å rangere ulike former for høstingsbasert friluftsliv opp mot hverandre. Alt har sin sjarm, sine utfordringer og sine særegenheter som gjør det spennende og unikt. Likevel er det nok kanskje det ujålete fjellfisket med haspelutstyr som representerer selve definisjonen på hva jeg anser som det mest fullkomne å bruke tida på i naturen her nord. Få ting kan måle seg med å gå i duell med en ilter kilosørret eller ei sprek og blank fjellrøye i et avsidesliggende vann på vidda. Kanskje etter timevis med innsats og hundrevis av resultatløse kast under forhold, som i de fleste tilfeller ellers ville fristet en tilværelse i teltet med en bok og en kopp nykokt kaffe. Men når edelfisken først lar seg lokke til hugg, mister man tid og rom, og lever kun i øyeblikket. Det er kanskje nå eller aldri i dette vrange vannet. Fangsten skal på land.

Det er noe helt spesielt med den følelsen som oppstår når et nytt vann åpenbarer seg over den siste knausen, etter at man har lagt kilometer etter kilometer i terrenget bak seg. Med et blaff glemmer man at ryggen verker og musklene i lår og legger er møre etter en lang marsj. Forventningsfullt speider man etter ringer på vannet mens de siste meterene gjøres unna mot stedet man har valgt seg ut som en egnet leirplass.

Jeg har en regel om at teltet skal opp før fiskestanga rigges. Nesten uansett hvor fristende det måtte være å gjøre det motsatte. På den måten er jeg sikret i tilfelle væromslag, jeg får kontroll på utstyret mitt, organisert meg i leir og kanskje fylt opp næringslagrene litt før jeg begynner jakten på fjellets torpedoer. Jeg har også behov for å ta inn over meg roen ved et nytt vann og et nytt leirsted. Gjøre noen observasjoner. Vær og vind, grunner, djuprenner, steiner, innos, utos og vak-aktivitet. Rett og slett komme litt på stell. Generelt tror jeg det har noe for seg å senke pulsen før man igangsetter fisket.

Selve fisket foregår for meg etter relativt enkle prinsipper. Jeg bringer som regel med meg to stenger. En 5,5 fots ultralett stang for småvann, elvekulper og tettbevokste bredder, samt en lengre og kraftigere stang for større fjellvann der behovet for rekkevidde er større. Slukboksen min er relativt liten, men inneholder det jeg mener fungerer godt for et all-round fiske, fra små og lette spinnere til klassiske skjesluker og tunge sildesluker. I tillegg medbringer jeg gjerne meitemark og kastelodd og/eller dupp pluss noen fluer for å kunne lage opphengere eller feste etter duppen. Som regel bærer jeg også med meg håv. Ekstra kroker, hurtigkoblere, snøre og vekt er naturligvis obligatorisk.

Kilosrøye fra et lite viddevann

Som de fleste andre har jeg et par favorittvann som jeg ikke røper til andre enn de jeg vet jeg kan stole på. Disse besøker jeg med jevne mellomrom. Det er alltid en «heimsleg» følelse å returnere til disse vannene, som har sjenket så mange opplevelser ettersom årene har gått. Samtidig er jeg preget av mye utforskertrang. Lysten til å vandre i omgivelser hvor jeg ikke før har satt min fot. Sette redskap i vann jeg aldri før har fisket. Finne nye godvann, og vite at de nettopp er godvann fordi jeg har funnet de selv – ikke blitt tipset om de av andre. På den måten har jeg funnet mange av vannene som har gitt meg de aller største fiskeopplevelsene. Man må ikke være redd for å traske et stykke. En helt essensiell del av mitt friluftsliv er nettopp vandring og utforsking av nye vidder og daler. Og jeg forsøker gjerne også vann og dammer som de fleste kanskje ville gått forbi. Ofte har jeg blitt overrasket over hva som har skjult seg under vannflata.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: