Da isen brast

På turens nest siste dag bestemmer jeg meg for å pakke med meg et isbor og litt utstyr, for å la fjellskiene føre meg et par kilometer lengre inn, og høyere opp i landskapet. Der ligger et par vann hvor jeg ikke før har vært.

Den fete vinterørret

Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.

En ravn etter ørret

Kun kort tid etterpå registrerer jeg en ravn i lufta. Tenker ikke noe mer over det, før den daler ned bakom den vesle åsen som skiller leirplassen vår fra bukta hvor vi fisker.

Under åpen himmel

Du våkner av at hunden har overtatt det meste av liggeunderlaget. Selv er du henvist til lyngen. Mårrasola fra blå himmel varmer godt. Kaffen inntar du fra soveposen mens du myser mot landskapet.

Min skål til grunneieren

Oppe i lia over teltet raper fjellrypesteggen fra en lyngflekk som sola har varmet opp. Ikke en lyd er ellers å høre. Ikke et vindpust beveger teltduken. Termometeret som henger fra bardunen viser flerfoldige hyggelige grader over nullnivå. Jeg står med kaffekoppen i hånda og myser mot landskapet idét jeg skimter bevegelse i en av bjørkekvistene ute på isen.

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑