Det å kombinere elgjakt og rypejakt er noe jeg har praktisert siden jeg begynte å jakte. På siden Jakt har jeg greid ut om mine betraktninger rundt disse to tradisjonsrike norske former for jakt, og hvorfor jeg driver med nettopp dette. Det er på mange måter to ulike verdener i jaktsammenheng. Elgjakten er lagidrett og taktikk. Rypejakt, og da støkkjakt som jeg hegner om, er i stor grad en individuell affære der det aller meste er opp til en selv og de vurderinger en gjør. Fellesnevneren for begge er stor spenning og intense opplevelser – på hvert sitt vis. Graden av tilfredsstillelse og mestring er for begge jakttypers del stor når jakten lykkes, og kjøttråvarene fra skog og fjell finner sin vei fra nordnorsk natur og til fryseboksen. Og her følger to historier fra høstens elgjakt og rypejakt der utbyttet ble godt.
Dobbelt kalvefall.
Vi starter gåingen fra et gammelt og fraflyttet hus. Vi er fire mann som denne dag skal sette en postrekke på elgjakt i Ramfjord utenfor Tromsø. Datoen er fredag 18.oktober 2024. Det gamle huset vi parkerer ved er fraflyttet på grunn av et stort skred som gikk her for mange år siden, og tok med seg fjøset på eiendommen. «Korssteinskreda» som det heter her er et område vi har postert ut en rekke ganger tidligere. Aldri har det vært felt elg her.
I år skulle det bli en forandring på dét.
Daniel er jaktleder, og skal også lede drivlinja fra Sørbotn og utover fjorden mot oss. Med seg har han Christer og Sunniva. På post sitter Jan, Knut, Jens-Olav og undertegnede. Jeg har den øverste posten, beliggende på en rygg opp under noen loddrette berg. Det er svært sjelden at elgen tar veien over disse bergene har vi sett. Den styrer som regel på undersiden. De tre andre postene er mellom meg og kraftlinjen som strekker seg langsmed Europavei 8 inn mot Tromsø. Været denne dagen er overskyet, mild fin temperatur og for det meste oppholdsvær. Noen få dråper regn inn i mellom.
Når postene er klare setter drivlinjen i gang. Vi jakter uten hund, og er prisgitt vår kunnskap om terrenget, våre egne valg, vår egen strategi og at vi har marginene med oss i avgjørende situasjoner. De fleste elgene som er skutt på dette valdet har falt uten hund. På andre siden av fjorden er Ole, som er vår optiske hjelper til denne operasjonen. Han saumfarer skoglien rundt driverne med kikkert for å se om det tas ut dyr etter hvert som drivlinjen beveger seg rolig nordover gjennom den til dels tette skogen.
Med ett rapporteres det dyr på jaktradioen. Det er Ole som ser de fra andre siden. Tre dyr befinner seg rundt «Ivarskreda» som er en velkjent beiteplass for elgen. Også vinterstid trives den godt her, med masse ungskog av vier, osp og rogn i de gamle ras-rennene som kommer ned fra de bratte fjellene over. Driverne posisjonerer seg etter der dyrene er observert, og går på. Ett av dyrene løper mellom to av driverne og stikker rundt, mens to dyr forsvinner nordover mot postrekka. På grunn av den tette vegetasjon er det vanskelig å bestemme type dyr, annet enn at det er elg. Christer, som går øverst i drivlinjen, får øye på de to dyrene og mener at det er voksne dyr. Etter at vi to uker tidligere felte en voksen ku, har vi nå mulighet å skyte både kalv og okse på årets tildeling.
Det er stille i skogen. Sittende på stolsekken min har jeg gumlet i meg litt sjokolade mens jeg konstaterer tiltakende drypping fra oven. Med ett hører jeg en lyd i krattet på oversiden av meg, og raskt kommer to elgkalver i lett gange min vei. Dessverre er de litt for høyt, og det er for mye vegetasjon i mellom til at jeg kan skyte når de passerer posten min. Kalvene er morløse. virker usikre og virrer litt rundt. Stanser opp, snur seg. Jeg sitter helt stille på posten min. Med rifle og syn følger jeg bevegelsene deres. Plutselig tørner de 180 grader rundt og vender tilbake samme vei som de kom fra. Jeg setter hånden til munnen og lager noen lokkelyder. Den fremste kalven bråstopper først, før den går noen skritt nedover mot meg. Den plasserer seg på en liten brink maks 50 meter på oversiden av meg. Skuddlinjen er klar, det smeller fra min Remington 700 i kaliber 308, og prosjektilet finner sin vei lavt i halsregionen på kalven som står med front rett mot meg. Den går rett i bakken. Jeg tar ladegrep og bekrefter kalvefall på jaktradioen. Den andre kalven ser ikke ut til at den helt vet hva den skal foreta seg. Den tar noen usikre skritt nedover, og blottlegger hele sin høyre side til meg på omlag 20 meters hold. Det smeller hardt mellom bjørkene for andre gang, og kalven går i kne, ruller rundt og sparker litt før den ligger stille.
For første gang i Ramfjord Sams Jaktlags historie har det blitt skutt dublé i en og samme situasjon.
Etter fjellets fugl med salonggevær og hagle
Oktober lakker og lir mot en ende. Dagene er kortere, men fortsatt smyger en nordnorsk høstsol seg over horisonten noen timer. Også her i flanken av Dividalen rekker noen late stråler av sol fram, og rekker såvidt å smelte noe av snøen og isen vekk fra sørvendte steiner og skurte berg. Jeg legger den gamle furuskog bak meg. Den smale stien snor seg videre oppover fjellsiden gjennom vindpåvirket bjørkeskog, før fjellet åpner seg rundt meg. Patronene er forlengst satt i Remington-hagla. Har et par ganger før tatt opp storfugl mellom gammelfuruene under.
Godt over snøkanten strekker en fjellrypestegg på halsen fra en liten knaus. 10 minutter tidligere støkket jeg den opp. På grunn av terrengets åpne beskaffenhet mellom oss, velger jeg å gjøre en omgående bevegelse for å få en annen vinkel inn på fuglen. Nå går jeg rolig inn mot den fra siden. Holdet er nå drøyt 50 meter. For langt for hagle, selv med 36 grams kruttladning og haglstørrelse 5. Jeg legger fra meg hagla og tar rolig fram det gamle salonggeværet. Det er en BRNO modell 2 produsert i Tsjekkoslovakia på 1950-tallet. En trofast sliter som jeg har fått montert lyddemper på. Fra knestående får jeg steggen i trådkorset og trekker av. Et lite knepp etterfølges av et øyeblikks visling, før prosjektilet sender den hvite fuglen omkull. Alt skjedde tilnærmet lydløst her oppe i de hvitkledde flågene i Dividalen.
Jeg klyver gradvis høyere opp. Etter en lengre mildværsperiode som har smeltet vekk mye av snøen i fjellet, har inneværende natt ført med seg et tynt lag av ny fokksnø. Sporingsforholdene er derfor utmerket fra 5-600 høydemeter og oppover. Det jeg nå finner av rypespor kan jeg med sikkerhet slå fast som ferskt. Men det skal ta tid før neste situasjon oppstår. Jeg kaster bort en del tid over 900 høydemeter. Fjellrypa skal vise seg å sitte lavere. Og når jeg omsider senker meg ned i terrenget igjen, tar det ikke lang tid før jeg lokaliserer spor etter flere fjellryper som har spankulert mellom lyng og berg. Sporene fører nordover. Jeg følger de rolig og er klar. Og brått ser jeg en sittende fjellrype på 15 meters hold, litt bratt ned foran meg. Jeg legger hagla til kinnet og trekker av en Nitedals Rype nr 7. Skuren finner sitt mål og den hvite bylten triller nedover noen meter før den stanser mot en stein.
Neste situasjon oppstår ikke lenge etterpå. Jeg går på nye ferske fjellrypespor og tar opp to fugl. Et dobbeltskudd følger uten at det fører til annet enn stille bannskap. Men nå skjer ting raskt. Et kull går på vingene, og jeg sender i vei et håpefullt skudd mot den siste uten hell. Lader om og tar løs en singel høne like på bortsiden. Nå treffer haglskuren og sender fuglen rett i bakken.
Mellom meg og stien som fører nedover mot dalen ligger en liten fjelltopp. Og her går det ryper opp jevnt og trutt. Jeg skyter først en bom, før en av 5´erne sender en fin fjellrypestegg kontant ned på jordens overflate. Nå er dagskvoten fylt her på Statskogs grunn, og jeg er tilfreds med dagens fangst.
I det fjerne ser jeg kjente fjellformasjoner. Bumannsberget og Jerta troner mot sørøst, og i nordøst sees de karakteristiske formene av det mektige Rostafjellet. Jeg kan også se Háhttagáisi/Hattavarre, og i det fjerne synes også Svensborgtind. Under meg skimter jeg bebyggelsen i Dividalens bunn, og den lakseførende elv som stammer fra villmarkene innenfor. Jeg føler meg priviligert som har alt dette rundt meg.
Dividalens rypefjell var gavmilde i dag.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar