«Dæven no kjennes det i ryggen» melder Stig så det ljomer ut over den monotone isflaten vi er i ferd med å slå leir ved. Bjørn-Tore nikker anerkjennende og mumler ett eller annet om skranglete knær. Vi har vært på marsj en drøy tre timers etappe inn i fjellene rundt Skibotndalen, og det er godt å komme fram utpå kvelden. Det første stykket var nokså brutalt og bratt, men det var en giftig duo jeg inntok kompaniskap med disse dagene, og som angrep fjellsiden med dødsforakt. Erfarne storfiskere og skrythalser, fjellets seige karer som liker slitet oppover og innover – og gevinsten som alltid følger deretter.
Det er et velkjent rituale på denne tiden.Når april og mai byr opp til godvær og den første varme sørpå, står det ikke på forsidene i riksavisene. En må være både døv og blind for ikke å få med seg de strålende nyheter fra den sørlige landsdel. Meteorologene bidrar også, der de småhopper av fryd i fjernsynsapparatet, mens tanngarder flekkes opp i brede glis når prognostiserte høytrykk meldes å gjøre trærne grønne på rekordtid i Bygdøy Allé.
Her nord i landet er det som oftest svært annerledes i denne periode av året. Her har kong vinter på langt nær sluppet sitt jerngrep om landet. Fjellene er kledt opp i sin flotteste hvite festdrakt og kvikksølvet kryper fortsatt godt nedover. Samtidig som dagene er blitt lange og lyse, er skiføret på sitt ypperste. For friluftsorienterte folk er dette høytiden for lange skimarsjer innover fjellet med tung sekk eller pulk. Er man riktig heldig kan man kjenne solen varme gjennom teltduken, dersom været er godt. Og dét får være et vårtegn like godt for oss. Så kan trærne i Bygdøy Allé bare grønnes.
Vi er konger i vårt vinterrike.
Stig, Bjørn-Tore og undertegnede arbeider oss oppover fjellsiden. Til hjelp har vi tre sterke og drevne polarhunder, som med stor iver gjør solide bidrag til at vi får lasten inn til vårt bestemmelsessted. Vi skal til et lite vann jeg oppdaget forrige år, skildret i beretningen «Røyefeber 1». Håpet om å trekke opp dryge fjellrøyer er som alltid tilstedeværende, vel vitende om at sjansen for bomtur så absolutt er tilstede.
Framme på bestemmelsesstedet er vinden frisk opp av dalføret. Av den grunn slår vi leir på vannets isflate, tett opptil en knaus som skjermer noe for vinden. Til vår overraskelse passerte vi et oppslått telt i andre enden av vannet. Det viste seg å være to finlendere. Her i strøkene er det mer vanlig å møte finner som har beveget seg for egen maskin til fjells enn nordmenn. De fleste nordmenn i disse trakter finner du i Kilpis der de kjører snøscooter og drikker seg fulle. I vekslende rekkefølge.
Det befinner seg en del reinsdyr i områdene rundt oss. Derfor er det viktig å forankre polarhundene ekstra godt, noe Bjørn-Tore elegant løser ved å grave ned to pulkdrag som han spenner oppstallingswiren imellom. Når snøen setter seg rundt de nedgravde dragene, skal det store krefter til for å trekke det løs.
Den første kveld går med til leiretablering og en rolig tilværelse i hvert vårt telt, med mat og ankerdram for å markere ankomst i fjellet. Det har blitt sent, og en susende primus gjør sitt bidrag til tunge øyelokk. Da er det godt å krype ned i en varm dunsovepose, og la en dag gli over i den neste.
Men så skal det fiskes. Når andre døgn melder formiddag, er vi alle tre ute på isen og borer opp hull så svetten siler. Det må først måkes gjennom snølaget med spade, før det kan bores gjennom den lagvise og tykke is. Selv med integrert skaftforlenger samt en påmontert ekstern forlenger i tillegg, er det såvidt vi kommer gjennom med isboret. Isen er opp imot halvannen meters tykkelse. Det er lite som i denne stund minner om at dette vannet om ikke altfor lang tid vil ligge og blinke forførerisk til fjellfiskeren som kommer vandrende over lyngen her til fots med sekk og stang. Været er grått, dog uten nedbør, med vinder av varierende retning. Hovedsaklig fra vest/sydvest stryker de over oss i perioder, før retningen snus igjen. Vi trekker opp småfisk i stort antall. Især Bjørn-Tore kan ikle seg tittelen som kultiveringskonge. Han brenner av ikke ubetydelige mengder maggot på røyer fra 200 gram og nedover. De fleste tatt i samme hull. Et par større og velproporsjonerte fisk rundt halvkilos størrelse taes også opp, men det er mange timers innsats mellom disse.
Utpå kveldingen samles vi til krigsråd i Bjørn-Tores telt, som er det største av våre tre boliger. Konjakk av edleste merke kommer fram, og pipetobakken setter godlukt i nylondukene. Det blir trivelige timer med alskens skrøner, fiskehistorier og betraktninger om mangt og meget.
Den neste dag går med til ytterligere kultivering av dét som for det meste er småfisk. En del av de kapper vi opp i koteletter og fôrer tilbake ned i hullene. Tidligere erfaring har vist at det kan være et effektivt lokkemiddel mot større fisk. Jeg ryker på en større røye, som går av etter relativt kort tid. Dårlig krokfeste, klassisk symptom på at fisken ikke er i bett. Det samme gjelder for mengden småfisk vi lander. Utpå dagen får vi besøk av Ole. Han reineier i området, og driver sammen med kolleger sitt arbeid med å samle dyr i forkant av kalvingstid i fjellene. Ole er en gammel kjenning fra tidligere turer i traktene, en svært trivelig kar som tar seg god tid til en prat. Det er alltid interessant å høre betraktningene og opplevelsene fra de som bor og arbeider i fjellet. Bjørn-Tore tar frem kartene og gjør et forsøk på å sjarmere ut noen giftige fiskevann. Tiden vil vise hva slags tips han eventuelt måtte ha klart å få ut av Ole, eller om han ble sendt på villspor i småfiskland.
En sen ettermiddagssol kaster sine stråler inn over Skibotnfjellene. Himmelen klarner opp og en skarp blåfarge fra oven skaper kontrast mot det hvite vinterlandet rundt oss. Vi inhalerer godværsstunden, vel vitende om hvor fort det kan snu her i disse trakter.
Neste dag renner opp med grå horisonter. Det er snødrev i luften, og vinden tiltar utover dagen. Vi gjør nye forsøk på fiskefeltet. Borer opp flere hull på nye steder og forsøker ulike dybder, uten at de helt store resultater åpenbarer seg. Det er fortsatt småfisken som regjerer. Den største røyen som er landet ligger på ca 0,7 kg. Det er Bjørn-Tore (eller var det Stig?) som reiser av gårde med prisen for største fisk. Men det er uansett ikke mange av det kaliberet som har latt seg lokke til hugg. Det har generelt vært en treg affære.
I dag blir det en del timers teltliv for undertegnede. Steker speilegg og varmrøkt flesk fra Sverige, drikker kaffe og øl. Fyrer primus, leser bok og tar livet med ro i soveposen. Utpå kveldingen kommer Bjørn-Tore anstigende. Han har også resignert litt i forhold til fisket, og blir i mitt telt til ut i de små timer. Stig har ikke utholdenheten som kreves i dag, og trekker seg tidlig tilbake.
Ute øker vinden kraftig på fra nordvest. Telt strammes opp og snømurer bygges. Det fyker hvitt rundt vår leir, sikten er kraftig redusert og polarhundene kan skimtes som små hvite bylter der de ligger godt isolert under snøen. Slik det seg hør og bør i Skibotn i mai, får vi fortsatt smake vinterens fulle vrede i disse fjellene.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar