På vei opp møtte jeg en gråstenkt og senete mann. Han bodde ved Sagelvvatnet, men var på besøk hos sin bror som nå bodde nedunder lien vi befant oss i. Det vesle fjellvannet jeg hadde peilet meg inn på, kaller han for Vinkelvannet. Her i strøket hadde han vandret og fisket siden han var liten gutt. Mannen var trolig nærmere 70 år, og så ut som han kunne parkert de fleste 20-åringer med fjellsko og storsekk. Med lette steg fjæret han bortetter lyngkledte knauser og glattskurte berg, i et område av nordnorsk fjellheim han trolig kjenner bedre enn noen. Og som Troms Kraft har pekt ut som et mulighetsområde for utbygging av vindindustri.
Jeg og Skodde ankommer leirplass i innerenden av Vinkelvannet. En flat liten slette av tørr bærlyng beliggende på et lite svaberg bare noen få meter fra vannkanten. Omkring oss noen krokete lave fjellbjørker. Et perfekt sted å strekke ut min rektangulære duk over to staver. Teltet ble ikke med denne gangen. Mot vest rager Fiskelaustind, Breitind og Blåtindan mot en tindrende klar himmel. Den sørøstlige bris er avtakende, og solskiven senker seg sakte, men sprer fortsatt duse stråler over dette potensielle vindkraftområdet.
Jeg rigger opp den ene stangen og sender ut duppen med en trippel markklyse halvannen meter under. Knekker så en iskald boks øl, og konstaterer at det vaker rolig i vannflaten, som gradvis stilner av utover kveldingen. Til slutt forsvinner solen bakom tindetoppene, og en voldsom glød mot en stadig mørknende blå himmel skaper en majestetisk ramme omkring min vesle leir. De få små krusningene gir seg til slutt og vannet ligger snart som et speil foran oss. Det er ikke en lyd å høre, annet enn grønlandshunden som makelig strekker seg ut i lyngen og gir uttrykk for velvære.
Meningen med livet er flest mulige opphold i naturen. Vandre inn i skog og fjell. Fiske, jakte og leve det late leirliv med all dets enkle luksus.
Det har blitt sen ettermiddag på det andre døgn, og jeg sitter under duken min. Skodde og jeg har vært på en lengre utforskingstur med fiskestang. Det nærmeste jeg har kommet fangst var en pen ørret som fulgte etter sluken opp imot berget jeg stod på i et annet vann ikke så langt unna. Men det gjør ingenting. Opplevelsen av å traske rundt her er stor uavhengig av om fisken biter. Terrenget er lettgått. Myk bærlyng avveksles med bergete partier og små myrbelter ikledt flekker av fjellbjørkeskog og vierkratt.
Tanken på brede veier, sprengt fjell, fyllinger av pukk, rumlende anleggsmaskiner og durende vindturbiner her oppe er ikke til å forstå. Men slik har mor Norge blitt. Styrt av skruppelløse krefter som legger vår dyrebare fjellnatur på «det grønne skiftets» alter. Der dét som til slutt betyr noe er tykkelsen på lommeboka, makt og nikk av anerkjennelse i Brüssels korridorer.
Jeg ser på kveldssolen og heller i en god konjakk. Hever mitt vesle håndlagede beger i tre, til Omasvárri og Strupfjellets heder. Måtte de naturhatende mørkemenns anleggsmaskiner aldri nå opp hit.
Temperaturen er raskt stigende nå på tredje døgn. Sommeren har visst ikke tatt helt farvel enda. I de stille feltene mellom florlette krusninger på vannet, ser jeg fjellrøyens karakteristiske varsomme vak. Gjerne 3-4 vak på rekke bortover. Jeg lander endelig en røye på formiddagen. 400 gram muskler, ildrød buk og hvite finner. Den blir renset og vil bli båret med hjem.
Våknet for øvrig i natt til en rypeflokk som slo seg ned rundt leiren. Rapende lirypestegger i øst og vest, og lyden av kyllingene som kommuniserte i mørket, avslørte at det må ha vært et pent kull. Kanskje to. De må være på vakt for jaktfalken jeg så kom susende over leirplassen i går.
Så må jeg til slutt rive leiren og pakke i sekk og kløv. Selv om det ikke finnes et fiber i kroppen som har lyst til å forlate. Har uansett fått bekreftet det jeg på forhånd antok. Dette høytliggende fjellriket er som så mange andre i Norges land som allerede har blitt destruert av vindbaroner, og myndigheter som legger til rette.
Mektig og majestetisk. Vakkert. Urørt. Stille, men samtidig fullt av liv. Et naturområde som i kraft av sin egenverdi må få ligge i fred fra grådige menneskers evige streben etter å bygge ut en form for kraftproduksjon, som i sin form og gjennom sin verdikjede er alt annet enn grønn.
Note: 2.juni 2025 sa Balsfjord kommunestyre nei til å tillate utredning om vindkraftverk i Davit og Lulit Omasvárri. La oss håpe det ble kroken på døren.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar