Det er en brutal li vi har gitt oss i kast med. Den eldste av våre to grønlandshunder legger seg ned med jevne mellomrom ettersom vi har forsert høydemetere. Men det er ikke så rart, hun har begynt å trekke litt på årene, men er fortsatt en meget habil kløvhund. Nå bærer hun tungt, og det er varmt for årstiden å være. Men grønlandshunden er robust, og vi går på etter korte pauser. Også hos menneskene brenner det i musklaturen, hjertet hamrer og pusten går. Vi har peilet oss inn mot en av mange mindre høytliggende fjelldaler i Troms innland. Her skal det slås leir mellom skrinne bjørker, i overgangen mellom skog og fjell. Og jeg skal jakte fjellryper i nye fjell ovenfor.
For slik har det blitt. Såvel som jeg liker å utforske nye fiskevann, må jeg besøke noen nye og for egen del urørte rypefjell når løvet har gulnet og høstjakten trer inn. Det er ekstremt spennende å ikke vite noe på forhånd om terrenget du skal opp i. Det eneste man har gjort i forkant er litt kartstudier, for å danne seg et bilde over topografien. Når en så kanskje lykkes med jakt eller fiske i nye områder, er det svært tilfredsstillende. En annen viktig dimensjon for egen del er at det helst skal være fjell der færrest mulig, helst ingen andre ferdes. Jeg lykkes som regel å identifisere disse områdene, der jeg får gå i fred med egen børse.
Et par timer går det før vi ankommer en tørr liten slette med blåbærlyng og kronglete bjørker rundt oss. Nedenfor renner den krystallklare fjellelven. Bjørkene gir fin oppankring til grønlandshundene. Teltet reises, og vi skåler i skummende øl for total trivsel og fjellets heder. Ettermiddag glir over i kveld. Bikkjene får sin mat, og vi unner oss noe ekstra i form av ost, kjeks og rødvin. Det er bemerkelsesverdig hvor mye en smaksopplevelse kan løftes når en befinner seg ute i moder natur. Vi kunne ikke hatt det bedre idét septemberkvelden siger inn, landskapet rundt oss gradvis mørkner, og lyktene tennes i leirplassen. Til slutt står teltet frem som en svakt lysende skapning i fjelldalen, en ørliten anomali i den komplette storhet.
Neste morgen snører jeg støvlene og stryker alene til fjells. Min bedre halvdel blir igjen med bikkjene, sysler med egne prosjekter. Hun ordner seg selv og styrer med sitt, gir rom for en fjellrypejeger som vil begi seg ut alene med fjellheimen. Det er en stor verdi.
På en snau kolle i overkant av leiren smeller det første skuddet fra Remington-haglegeværet. En lystig gjeng fjellryper tok til luften bak en skrent og styrtet nedover et dalsøkke idét jeg dukket opp. Det ble bom. Tidlig septembers overivrighet. Trolig kunne skuddet vært holdt igjen. Jeg følger rypene mot der jeg så de lande. På altfor langt hold tar de løs igjen, sammen med flere andre som har tilhold der nede rundt fuktsigene og myrlendet i bunnen av dalsøkket. Jeg trasker dithen, i håp om etterliggere, men der er ingen. Fortsetter videre langs kanten av hoveddalføret. Tar opp flere ryper utenfor hold, og søker videre langsmed.
Etter en stund finner jeg ut at nok er nok. Må oppover. Til gråurene, der jeg som jeger hører hjemme. Langt der oppe rager noen av de største tindetoppene i området. Jeg vet det vil koste å ta seg opp dit, men gir meg i kast. Stigningen er slik den må. Når gressletter og lyngknauser gradvis går over i mer berglendt og urete terreng, øyner jeg håp. Terrenget ser lovende ut for gråfjær. Og saktens tar det ikke lang tid før et par fjellryper stikker hodene fram, og flakser noen meter unna. Jeg sender hagleskuren mot steggen, som straks ramler omkull. Nummer to finner jeg ikke. Et par hundre meter ovenfor og bortenfor tar jeg en pause. Spiser og drikker litt, før jeg på ny aksler sekken og jager videre. Så eksploderer det rundt meg. Først en stor flokk, etterfulgt av flere etternølere som går på vingene alene eller i tospann og trespann. Jeg skyter to skudd, feller èn. Lader raskt om og sender avgårde et skudd til etter en av de siste par etternølerne. Like etterpå pakker jeg de to skarvene pent inn i avispapir, stikker de i sekken og trasker videre.
I over 1000 meters høyde jeg vandrer. Alene med sekk og haglegevær, omgitt av ruvende grå kolosser. De store, eldgamle fjellene som ikke lot seg av istiden slipe ned. Rundt her finnes ingen andre, jeg er kun i mitt eget menneskelige selskap omringet av stor og gammel natur. Ensom jeger i tause, grandiose kulisser av nordisk høyfjellsnatur. Og det er jeg som er jegeren. Kun mine valg og vurderinger betyr noe. Med trøtte ben klyver jeg 300 meter opp når jeg hører skarven rape i steinurene ovenfor. Hvordan kan jeg gå innpå den uten at den blir mistenksom og tar til vingene? Jeg har ingen hund som jakter for meg – som det står i «Mitt Nord» av Willy Roger Simonsen. (for øvrig omtalt her) «Æ e den beste hunden sjøl». Og nettopp dét er noe av det som gir aller mest verdi i min egen nåtids versjon av veidemannens tilværelse.
Finne. Jage. Felle. Hente.
Gjøre opp viltet, og så spise det på ett eller annet tidspunkt.
I rammen av nåtidens naturforvaltning, og det faktum at jeg ikke er avhengig av jakt som grunnlag for egen eksistens, er det naturligvis ikke slik at mislykket jakt betyr sultende mager i en kommende vinter. Jeg lever i et samfunn der jakt i så måte ikke er en nødvendighet for å mette mager. Vi har (i fredstid) all verdens tilgang til mat gjennom dagligvarekjedene. Så er det et stort poeng å legge til at vilt, fisk og alt annet en aktiv høster/jeger/fisker klarer å få tak på gjennom året, er viktig, ren, sunn og næringsrik mat – skaffet for egne hender. Gjennom året monner det med noen titalls kilo storviltkjøtt, kanhende et par titalls ryper, fjellørret og røye, sjøfisk, sopp, bær osv. For meg er jakt mer enn bare friluftsliv og rekreasjon. Det handler om å være i kontakt med historien, og den gamle jakt- og veidemannskulturen. Selv med moderne hjelpemidler som vi har i dag, inneha evnen å hente ut vilt (og fisk) fra naturen, og nyttiggjøre seg det som matressurs. På den måten kan jeg kjenne at jeg er i stand til det å leve i og av naturens ressurser. Om ikke helt, så i hvertfall delvis. For meg er dette essensielt i et beredskapsperspektiv, i en stadig mer uforutsigbar verden.
Min påstand er at i et krig- eller krisescenario, vil jegeren, fiskeren, friluftsmannen klare seg bedre enn mange andre – både mht til å bo ute, og skaffe til veie en del av det naturen kan gi. Naturkunnskap er beredskap.
Jeg sitter på skarvetronen. I en steinur på 1200 høydemeter. Det skarrer og raper på alle kanter rundt meg. Døgnkvoten på fire fjellryper ligger nå og lufter seg mens jeg tar en rast. Ser ut over de enorme kulissene, svøpet inn av høstens farger og tindrende klar septemberluft. Det er ingen tegn til andre jegere her oppe, og det er slik jeg vil ha det. Nå gjenstår det bare å pakke ned fangsten og returnere tilbake til leirplassen, der min vesle flokk venter.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar