Etter å ha ventet ut hetebølgen som preget Midt-Norge sommeren 2025, planla vi en uke med teltliv, bålfyring og røyefiske for aller første gang i Lierne i Trøndelag. Villmarkingen Bengt-Are Barstad pleier ofte å referere til det han kaller for «trøndersk høkkert-terreng». Hvilke parametere som egentlig definerer dét, kan han nok best utdype selv. Men jeg har en følelse for hva litt av det kan være etter vårt besøk inn i Lierne nasjonalpark.
Nord i landet har vi våre myrer og kratt. Men det blir, om en kan hende ser bort fra de indre deler av Finnmarksvidda, i ganske beskjedent format sett opp mot hva en kan påtreffe i Trøndelag. På vår ferd oppover mot fjelldalen må vi forsere utallige myrdrag. Det ene blautere og mer sugende enn det andre. Mellom myrdragene bærer det opp på knauser og ned i søkk, så det er utfordrende å få oversikt over terrenget fremover og legge opp en optimal rute. Kartet i 1:50000 er ikke detaljert nok til å vise mange av terrengdetaljene. Så kommer også vegetasjonen, som er langt mer frodig på de samme høydemeter over havet enn hva tilfellet er i Troms og Finnmark.
På 700 moh passerer vi grantrær. Det er utenkelig nordpå, og faktisk ganske eksotisk å se når en ikke er vant med det.
Når vi, under en sen kveldssol, omsider runder over de siste høydedragene og får utsikt innover dalen, gir det nye krefter til slitne ben, og med friskt mot gyver vi løs på den siste kilometeren. Vi nærmer oss 800 moh, og har endestasjonen i sikte. Moralen er stigende hos tre mennesker med storsekk og to grønlandshunder med kløv.
Vi passerer et lite vann i det lange vassdraget, og peiler oss inn mot et nes i nordenden av vann nummer to. Her finner vi plass til to telt, i et ellers relativt utfordrende terreng med hensyn til leirplass. Rundt oss er vannet relativt lettfisket. En grim lukt møter oss, og jeg klarer ikke helt å lokalisere kilden. Men det gjør Skodde. Jeg holder ham unna i bekymring for hva det kan være. Stygg lukt tiltrekker hunder, og vi orker ikke at den unge stolte grønlandshund skal få rulle seg i hva det enn måtte være. Eller for den saks skyld spise hva det enn måtte være.
Det viser seg å være død ørret pakket inn i en plastpose, stukket ned ved siden av en stein. Hva det går av folk som gjør sånt, er uforståelig for meg. Man fisker, får sin fangst, pakker det i en pose og stuver det vekk. Skulle gjerne møtt disse «fjellfiskerne» og gitt dem noen av mine betraktninger. Maggot og biller koser seg, men festmåltidet vil for deres del ikke vare lengre enn til neste dag, når vi ettertrykkelig brenner råttenskapen opp på bålet.
Med telt og tarp oppslått, hunder og mennesker fôret og en god natts søvn er unnagjort, er det dags for å svinge stenger i nærteigen. Vannet er rolig og pene vak kan sees rundt forbi. Thomas lander en liten ørret, og undertegnede henter opp en krigersk og velfødd trøndersk fjellrøye på rundt 700 gram. Etter over to ukers hetebølge i Trøndelag er vannet godt temperert, og da er det litt overraskende når den arktiske prinsesse under de rådende forhold velger å hugge til.
Det er en rolig ny dag i Liernes villmark. Vi labber rundt med crocs og fiskestenger rundtom teltene, eter, drikker og slapper av. Hundene hviler godt ut, og nyter at det ikke lengre er over 30 varmegrader. Utpå dagen smeller det til i Thomas sin stang, og han lander en pen røye på drøye halvkiloet et lite stykke bortenfor leirplassen. Nå blir det smak av røyefilét på alle. Ut over den trønderske kveld og natt fyrer vi fjellbål i timesvis og nyter tilværelsen med quiz, god mat og drikke.
Neste dag smeller det til med skikkelig regnvær. Og det er forfriskende. Når man har gjennomgått en periode med trykkende hete, er det fantastisk når himmelen tykner til og det sildrer ned fra oven. Naturen renses og friskes opp. Det fører til mer liv i fjellvannene, og for fjellfolk kjenner man at det er mulig å puste igjen. Vi nyter timene med regn, og lever det late liv under dukene med kaffe og lesestoff. Sunniva drister seg ut på torvkanten med fiskestangen, uten at det denne gang fører til tellende resultat. Dagens middag er stekt fjellrøye med pesto og tilbehør.
Så bærer det innover. En ny dag åpenbarer seg, og været har klarnet opp. Skrotter og skrog er uthvilte og klare for nye fremstøt videre innover denne fjelldalen i trønderheimen. Med kaffekjele, mat, fiskestenger og bikkjer begir vi oss østover mot det store vannet mellom ragende tinderekker. Her skal det gå grov røye. Men den er ikke til å rikke opp fra dypet i dag, på tross av timesvis med iherdig innsats når vi fisker oss rundt breddene. Underveis stanser vi, tenner opp et fjellbål, koker kaffe og eter.
Omkring oss er dalen, fjellbjørkene, tindetoppene med noen få snøflekker og de klukkende bekker derfra.
Dagen er på hell og vi vandrer tilbake mot vår leirplass. Underveis passerer vi et par, som har etablert sin leir der elven fra det store vannet renner inn i vannet der vi allerede ligger på motsatt side. Vi må krysse elven, som er passe stor og stri. Vår unge grønlandshund Skodde hiver seg uti, men blir tatt av strømmen og ført ned i kulpen nedenfor. Verre er det ikke enn at han klorer seg opp på land igjen, prøver på nytt og klarer det. Tøff og robust, som grønlandshunder er. Når vi ankommer leir spretter jeg en boks øl og bestemmer meg for å ta noen kast like nedenfor teltet. Med ett hugger det til, og en stridig skapning byr opp til dans. Det er nok en sterk fjellrøye, som etter noen minutters kamp ender opp på land, der den kakkes og gjøres klar til et nytt måltid. Denne skraper tett opp under 1 kilo, og blir turens største. Så sier vi oss fornøyde med det, tenner opp et siste fjellbål og imøteser dagen derpå, med refleksjoner og nedmarsj.
For en hardbarket Nord-Norge patriot som er vant med naturen og villmarkene vi har i Troms og Finnmark, var møtet med Lierne både spennende og eksotisk, og jeg takker den trønderske natur for vertskapet. Grantrær på 700 høydemeter er ikke noe en ser i mine trakter. Ei heller de sugende myrene og evindelige krattene i manns høyde. Så skal man vel være ærlig om at denne turen, og denne sommeren i Trøndelag, var en bekreftelse om hvorfor en setter Troms og Finnmark så høyt. Naturen, været og klimaet vi har her er akkurat det i allefall jeg søker etter, og favoriserer. Trivelig kan det være noen ganger å oppsøke andre områder lengre sør, men det er ingen tvil om hvor mitt villmarkshjerte hører hjemme.
NORD.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar