Vi nærmer oss midten av august måned og en sommer er snart på hell. Store eventyr i Trøndelag er tilbakelagt, med røyefiske i Lierne og livlige døgn blant (hovedsaklig) trøndere i Meråkers villmarker, der Bengt-Are Barstad feiret sine 2000 døgn ute på tur. Men nå er vi tilbake i Troms, samboeren har reist avgårde mot Finnmark i jobbslig sammenheng, og jeg har peilet ut en god uke i det innerste indre av Troms. Områdene mellom Dividalen og Altevatnet. Med tung sekk og kløvbærende grønlandshund bærer det en formiddag i vei fra parkeringen innenfor Frihetsli.
Idét bilen er parkert, går det ikke mange minuttene før vi er på vår vandring innover. Alt er pakket og forberedt slik at det bare er å snøre fjellstøvler, aksle sekk og hive kløven på bikkjen. Hater å bruke lang tid rundt bilen. Vil innover. Så er vi straks i gang, jeg og min kamerat Skodde. Den unge, sterke grønlandshunden som ser på alle turer som et stort eventyr. Mellom gamle furukjemper vandrer vi, før det rolig stigende terrenget gradvis går over i bjørkeskog. Vi passerer Turistforeningens hyttetun og trasker videre. Ikke et menneske er å møte, og det er en befrielse. Menneskemøter er av null interesse nå, så ærlig må jeg være om den saken. Stien vi går på er betraktelig smalere og mindre slitt nå. Vi ankommer Julosjohka, et velkjent hinder innover her. En elv som ikke er så grei å krysse på høy vannstand. Men i dag går det fint. Skodde krysser som en mann. Så inntreffer det en hard regnskur, som på kort tid gjør oss begge søkkvåte. Da er det godt å tre inn i Havgahytta, hive sekken av og henge opp ting til tørk. Mellom de lune vegger av tømmer tar vi vår første natt.
Det har blitt dag 2 og vi begir oss videre i vei fra Havgahytta. Ingen frokost, ingen kaffe. Bare å sette i marsj, vil innover. Kryssing av Havgajohka går nogenlunde greit. Skodde får reinlukt i snuten og holder linen stram. Nå er den gamle sti lite synlig, og en må flere steder være fokusert og litt kjent for i det hele tatt å holde seg på den. På et myrdrag et stykke innover er det lagt noen klopper. Kloppene har ligget der lenge, er av det sparsommelige slaget og ligger delvis skjult under brunt myrvann. To steder tråkker jeg utenfor, og synker ned i myren. Skodde er mitt anker, og jeg sliter meg opp. Søkkvåt av stinkende myrvann til livet. Lumske steder, dette. Må ta en rast for å tømme fjellstøvler.
Men så tørker terrenget opp, og går over i tørrere moreneterreng med grov steinur og kronglete fjellbjørk. Med skvatrende liryper som fyker opp rundt oss, og gamle fangstgroper og árran – rester av den eldgamle samiske virksomhet her, skjærer vi gjennom landet, og beveger oss seigt mellom reinflokker mot vannet som er vårt mål. Akkurat i grenselandet mellom fjellbjørkeskog og fjell ligger det, relativt lite og for seg selv i flanken. Det er en monumental følelse når jeg finner leirplassen, på en tørr haug med et fåtalls karrige bjørker på. Perfekt forankring for hunden her i reinlandet. Perfekt for det meste. Perfekt for livet her, under en delvis skyet og myggfri himmel med behagelig temperatur. Mot vest ruver Rohkunborri-massivet. Jeg tar kløven av Skodde, reiser teltet , samler sammen kjeler og flasker og går ned for å hente vann til hunden og meg selv.
Nå skal pulsen senkes.
Notater fra turdagboken: «Like bortenfor teltet hviler grønlandshunden. Den enslige fjellbjørken han er festet til, klorer seg fast her på karrig grunn, og står han av gjennom alt som væråret her på dypet av indre Troms har å levere. Mitt blikk rettes mot de ruvende fjellmassiv i vest. Rohkunborri og Kistefjell ligger der som eldgamle monumenter fra en tid der mennesker ikke fantes her. Heller ikke i dag er det mange som ferdes innover her, derfor er naturen i stor grad ubesudlet. Selv utbyggingen av Altevatnet preger ikke området jeg befinner meg i. Og måtte det forbli slik. Når jeg fra teltåpningen skuer mot de ruvende formasjoner av berg og stein, får jeg en fornemmelse av å ha dårlig tid. Det er så altfor mye natur jeg vil se, og sette mine fotefar i. Men jeg har ikke tiden som kreves».
Tredje dag. Det har blitt tidlig kveld i leiren og solen er på hell over Kistefjell. Foran meg ligger hunden strak ut. En nordlig vind stryker over Duoibal og videre mot Sárevuopmi, Darfaljávri og Gámas. Himmelen har igjen klarnet opp etter et par timers regnskyll. Jeg tok Skodde inn i teltet for å gi ham ly mot været. Han sov en lur her, før han med snuten og en vennlig tunge i fjeset mitt ga beskjed om at han ville ut. Det regnet fortsatt og jeg holdt ham inne. Med alle tricks i boken fortsatte han å si fra til meg, med logrende hale og megetsigende blikk. «Men far. Jeg er jo grønlandshund. Tåler dette.» Så slapp jeg ham ut og koblet han i bjørken igjen, og der sovnet han øyeblikkelig. Imens trommet regnet videre på teltduken.
På formiddagsøkten med fiskestangen, før regnet kom, landet jeg to fine røyer. Hadde også napp av flere, deriblant en av det grovere kaliber. Kokte fisken til meg selv og Skodde.
Det delikate, mørkerøde kjøttet var saftig og velsmakende.
Fjerde dag renner opp med pent, delvis skyet vær. Vinden har snudd til en sørvestlig retning, og briser rolig over landskapet. I 08-tiden på morgenen våknet jeg av noen få, lave lyder fra gutten på utsiden. «Nå er det på tide å stå opp, far«. Og opp stod jeg, kokte kjelen og nøt kokekaffen (pulverkaffe utgår!) med Stein P.Aasheims utmerkede bok. Makelig plassert sitter jeg i min lette feltstol. Det er en luksus en aldrende fjellmann vet å verdsette. Når Skodde hadde fått liv i meg, sovnet han like godt igjen.
Etterhvert utpå formiddagen fisker vi oss rundt vannet. Røyene er løse i kjeften, biter flittig på men løsner like fort igjen. Lander et par stekefisk på 2-3 hekto. De ender i panna med rikelig med smør. Deler med Skodde, som jafser i seg fisken med stor apetitt. Etter mat begynner jeg i rolig tempo å pakke ned leir. Forflytning står for tur.
Det er sen ettermiddag (eller tidlig kveld, om en vil) ved bredden av vannet. Jeg har spist middag, og nyter nå en øl og et par sigarillos mens en frisk sørlig bris skyver bølgene mot torvkanten nedenfor. Den nye leiren er slått ytterst på et nes med gode fiskemuligheter rundtom. Skodde sover tungt etter turen ned hit. Han har vært på reinjakt mer eller mindre hele tiden, med reinsdyr omkring oss jevnt og trutt på turen hit. Ved ett tilfelle støtte vi på en enslig reinbukk som stod under en morenerygg. På noen få meters avstand stod den bare der og stirret dumt på oss, og følte seg ikke mer truet enn at den såvidt gadd å jogge noen meter unna, selv med en mildt sagt engasjert grønlandshund på 40 kilo rett foran seg.
Utpå kvelden tar jeg noen kast like nedenfor teltet og lander to runde, fete ørreter på over et halvt kilo hver. Disse ble trukket i saltet vann i kasserollen til ryggbena løsnet. Mat for herrefolk. Skodde har fått sin kveldsmat (tørrfôr, frysetørket vom og ørret) og krøller seg mett og god sammen i lyngen. Jeg nyter en akevitt etter måltidet.
Vinden har roet seg og vannet ligger snart som et speil, med forføreriske ringer av vak her og der.
«Folk sier at de reiser til fjells for å koble av. Men jeg kjenner at det er først her inne jeg er påkoblet». (Stein P.Aasheim)
Det blir dessverre bare ett døgn her ved vannet med de fete ørretene i. Via (noe så moderne som) satelittsenderen min har jeg hentet ned en værmelding, som tilsier en kraftig forverring. Sterk vind, mye nedbør, tordenvær og et markant temperaturfall skal etter prognosene slå til. Dermed river jeg leir dagen derpå, og vi starter den lange marsjen hjem. Vi tar alt i en etappe, kun med noen korte raster inn i mellom. Det er møre ben idét vi tørner inn på parkeringsplassen i Dividalen, vel vitende om at jeg allerede har planer om å komme tilbake til vannene mellom fjellbjørkene,
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar