Tung pust. Møre ben. Verkende fotsåler. I en karrig stenur står jegeren, betraktende oppover mot toppen av tinden der et lett dryss av snø såvidt har gitt en påminnelse om hvilken årstid man er i. Det begynner å bli sent på dag, trolig bare 1-2 timer gjenværende jaktlys. Og jegeren befinner seg langt vekk fra presenningen og bålplassen som ligger langt der nede mellom lune furukroner. Luften er rolig denne oktoberdagen. Late solstråler klarer ikke presse seg gjennom skydekket, ti luften er mild og jegeren til årstiden å være, er nokså lett antrukket. Men det røyner på nå, og han har kun en enslig rype i sekken. Der nede venter stekepannen og en klatt smør. Han skulle gjerne hatt minst en til.
Fjellrypejakt er for meg i stor grad en individuell affære. Trivelig er det å klyve til fjells med børse og en god kamerat, men jeg er av den oppfatning av at de sterkeste opplevelsene får jeg når jeg opererer alene med fjellet, og forsøker å løse dets gåter. Fjellrypa, den standhaftige vesle fuglen som har sitt bo og virke høyt der oppe. Nøysom i livsførsel, og på mange måter ganske gåtefull. Lite er det forsket på Lagopus Muta. Det aller meste av litteratur og doktorarbeid har vært rettet mot dens brunfjærede bror der nede i skog og kratt. Det er lirypen som det gåes «takseringslinjer» på, og det er lirypen som gjentas i det aller meste som skrives om i jaktlitteraturens tidsskrifter og bøker.
Så står jeg ved fjellfoten. Titter oppover og gjør meg noen tanker om hva dagen kan bringe. En ting er sikkert. Det vil bli klatring, det vil bli mange og lange timer med fysisk anstrengelse. Det er fjellrypejegerens skjebne. Furuskog blir til bjørkeskog. Bjørkeskog blir til kratt. Kratt blir til snaut fjell. Snart er skrinne knauser og steinurer det som omgir en enslig mann med haglegevær henslengt over skuldren. En frisk sørøstlig vind stryker over landet og rister avblomstret blåbærlyng.
Hele tiden er det vurderinger som må gjøres. Vind, snøfall, tid på året, beite, den lokale biotop. Hvor kan fjellets fugl være. Én ting er i alle fall sikkert. For støkkjegeren innebærer en jaktdag med stor sikkerhet slit. Legger og lår vil få sin dose av den fysiske adspredelse. Så er det opp til jegeren selv gjennom sine beslutninger, om oddsen for utbytte går i hans favør eller ei. En rutinert jeger vil gjenkjenne attraktivt terreng og se hvor det kan være aktuelt å sette kurs ut fra vurderinger av blant annet vind, eventuelt snøfall og andre hensyn. Dét er den ekstreme og attraktive spenning med støkkjegerlivet. Det er kun ens egne sanser, vurderinger og valg som bestemmer en jaktdags fiasko eller suksess.
Han har ingen hund som jakter for seg. Jobben må gjøres selv.
Vinden tar seg opp. Jegeren trekker hanskene over nevene. Det neste er hetten. Solkulen kryper såvidt over ruvende tindeformasjoner i indre Troms. Luften er skarp, og det skal ikke mye til før jegeren kjenner snoen inn mot kroppen. Det gjelder å holde seg i bevegelse. La føttene gå, mot urer og skråninger der fjellets fugl kan hende har sitt oppholdssted i dag. Så må det vel til slutt melde seg en stans. En brødskive og en kopp kakao kan gjøre godt i en støkkjegersjel.
Men lang bør stansen ei heller være. Vinden stryker nå friskt over landet. Dersom en gradestokk hadde vært tilgjengelig, ville den neppe vist særlig mer enn null. Som fjellrypejeger er dette rutine. En må være rustet for kvasse forhold når en stiger til fjells i en nordnorsk høst.
Foran ham åpner landskapet seg. En skålformet liten dal i fjellet. Midterst og nederst renner en bekk. På begge sider av bekken er det en blanding av høyfjellslyng og steinur, i fin kombinasjon. I den ene uren hviler en stor flekk gammelsnø. Rolig stiger jegeren fram, tar en lav linje. Han har vurdert hvor det vil være hensiktsmessig å gjøre entré, inn i det som for de fleste fjellrypejegere må fremtone seg som et paradis. Og det skal ikke ta lang tid før det lever i uren. Hvite vinger letter mot vinden. 90 centimeter hult jern følger allerede, og det smeller to ganger hardt. Hvite fjær spruter.
Det er en lirype som faller. Bakom en sten, over 1000 meter over havet fyker den fram, og jegeren lar ikke sin sjanse forspille. Den store, fete steggen fyker omkull. Snart pakkes den inn i lunt avispapir, ei vitende om at den om en tid vil utgjøre hovedbestanddelen i et aldeles delikat måltid. Det er overraskende å finne skogens brunkledte rypebror her oppe i det skrinne høyfjellet. Men det hender i blant. Hva som ført den opp hit er ikke godt å vite. Men det ér godt å vite at en ikke vet svaret på alt.
Det er uansett dagskvotens siste. Allerede ligger tre gråfjærede brødre i sekken. Av et hundretalls observerte gjennom formiddagen, falt disse tre for haglesvermen. Så er det vel bare å sette kursen ned mot leiren igjen, vel vitende om at der nede er bålveden allerede sanket inn.
En fjellhare bykser fram, stanser opp et kort øyeblikk, før den med raske hopp tar seg opp over en ur og forsvinner.
Holdet er drygt, og skuddet blir kun avfyrt i jegerens hode.
Han tar en siste rast oppi høyden. Fangsten legges ut på lyngen, betraktes og dokumenteres. Den siste sjokoladebiten fortæres. Det har vært en vellykket dag i rypefjellet. Nå venter jaktleirens makelige liv, med mat, drikke og utstrakte ben mens høstmørket over fjellheimen i Troms senker seg.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar