I fjor høst var første gang jeg gikk med Skodde på rypejakt. Skodde er en nå to år gammel grønlandshund. En god kamerat og arbeidsvillig muskelbunt på 40 kilo. Han tilhører en av ur-rasene, mer eller mindre uforandret gjennom de flere tusen år rasen har eksistert. Så er han da også trekkhund, og med et sterkt jaktinstinkt. Noe som naturligvis setter sine rammer, men som ved anledninger har ført meg til ryper, når vinden har vært gunstig og grønlandshundens nese har fanget opp duften av trykkende fugl. For det er godlukt han forstår seg på.
Det er midten av mars måned, og de siste dagers rypejakt i Troms. Jeg har aktivert sesongkortet på Statskog i en av de største sonene i Målselv, der jakttrykket også i primærsesongen om høsten (utrolig nok) er meget lavt. Innenfor denne sonen er det veldig mange attraktive områder både for lirypejegeren og fjellrypejegeren.
Vinterjakt er for de få, og en svært liten prosentdel av felte ryper i Norge kommer fra jakt vinterstid. Mangetallige er ikke de sjeler som med børse trekker opp til fjells i den hvite årstiden. Det er derfor med stor visshet om å få være alene i terreng at jeg tar de første skyvene med fjellskiene oppover mot området jeg har sett meg ut som leirplass. Pulken er velfylt og tung, men med grønlandshunden foran går det aldeles fint – selv i de bratteste bakkene. Vel to timer tar det før jeg kobler pulken og hund av. Teltet reises, primus fyres og jeg rusler ned til en åpen råk i elven nedenfor for å hente vann. Det er en luksus å ha åpent, rennende vann like ved leirplassen vinterstid.
Kvelden rusler av sted med mat, drikke og boklesing. Skodde får et solid måltid mat, og vi begge sovner etter hvert – til lyden av skrattende lirypestegger på alle kanter.
Ikke altfor tidlig neste morgen strekker jeg meg fra soveposen etter fyrstikkene, fyrer opp primusen og slenger kjelen over. Utenfor ligger det sammenkrøllet en trøtt firfoting, som lett logrende konstaterer at glidelåsen åpner seg. Det er overskyet, luften er mild og knapt i bevegelse. Etter noen kopper kaffe og ytterligere lesing på morgenkvisten, er det på tide å hyre seg for en dags jakt. Med lirypene like rundt teltet er det bare å legge patronene i haglegeværet med en gang.
Skodde kobles i magebeltet, og vi begir oss i vei. Det er noe krevende forhold i fjellbjørkeskogen som omgir leiren. Såpass mildt har det vært de siste dagene at det ikke er all verdens til såle. Skodde må derfor jobbe til dels hardt fior å ta seg frem. Han går en del gjennom. Det blir bedre når vi kommer litt høyere opp, men der er til gjengjeld snøen kaldere, og det klabber kraftig under helfellene. Derfor holder vi oss relativt lavt hele turen. For det meste nedenfor krattbeltene og delvis i bjørkeskogen. Vi både ser og hører ryper, dog er de leie å få på hold. De hører oss tidlig og går for det meste på vingene før vi er innenfor akseptabel skuddavstand. Ikke før mot slutten av turen får jeg to sjanser som ender med bom. Det er heller ikke alltid en enkel affære å levere greie skudd når en ivrig ung grønlandshund på 40 kilo rykker i selen når rypene skvetter fram.
Neste dag tørner vi ut til fenomenalt vær. Morgensolen lyser fjellene opp, og det har kvesset på med litt frost i løpet av natten. Derfor er føret langt fastere og bedre overalt. Vi glir lett fram mellom busker og kratt. I dag har jeg valgt en litt annen og høyere rute enn i går. Har siktet meg opp mot et fjell på omlag 800 høydemeter for å se etter fjellryper. På tur dit jakter vi oss gjennom mye interessant lirypeterreng. Ser både spor, ferske rypedokker og fugl i luften. Det er også ferske revespor å se. Mikkel har lusket langsmed krattbeltene, trolig på søken etter ryper i dokk. Ett sted ser jeg et enslig, men ferskt rypespor som forsvinner bak en bjørkelegg i underkant av en morenerygg. Når vi nærmer oss, strammer Skodde seg markant opp, og en lirypestegg fyker fram. Skuddet sitter som det skal, og steggen går ned. Så er det en egen idrett å gjøre det klart for grønlandshunden at viltet er mitt, og ikke hans. Det ender bra. Som belønning får han den ene foten. Noen knas mellom sterke kjever, og den er borte.
Oppover langs en rimelig bratt fjellrygg bærer det nå. På begge sider av ryggen ligger det fiskevann som huser sågar røye og ørret. Vi jakter på kryss og tvers innover ryggen, og det går ikke lang tid før ferske fjellrypespor og avføring oppdages. Skodde trekker meget bestemt i en retning, og jeg velger å følge ham. Vi runder en markant sørvendt berghammer, og på baksiden av den sitter fjellrypene. Fire av dem, der én ruller nedover skavlen etter et hardt smell av kaliber 12. Den rakk aldri å lette. Det skulle ikke bli mange flere vi fikk se av Lagopus Muta, men nok til at én mulighet til skulle by seg. Akkurat idét vi er på tur å skli oss nedover en renne som fører ned mot bjørkeskogen igjen, fyker en trio skarrende fjellryper ut fra en bratt berghylle mot høyre. Skudd nummer én er bom, mens det andre sender siste fugl i gjengen ned for en skur i haglestørrelse 5.
Siste del av turen tilbake mot leir gir ingen flere sjanser, selv om vi både ser og hører lirypene. Jeg er fornøyd med dagen, og ser nå fram til å strekke meg ut i teltet med susende primus, god mat, en dram og en pipe for å markere denne jaktsesongs ende.
Rypejaktsesongen 2025/26 har vært en vellykket en. Alle turene til fjells har gitt belønning i form av spenning, fysiske bestrebelser, storslagne naturopplevelser og utbytte i sekken. Jaktfilminnspilling ble det endatil, med deltakelse over to episoder i Jo Vaagans «Jakten på Hvite Vinger III». Og med denne siste vintertur med haglegeværet i pulken tilbakelagt, er det nå bare å se fram imot siste del av vinteren og etterhvert våren, med barrabbturer og isfiske etter fjellrøye.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar