Jeg er tilbake på det lyngkledte nes. Som en grønn arm stikker det ut i vannet, der grov steinur og fjell ellers preger. Teltet strammes ut på velkjent leirplass. Titter meg rundt. Minnes tidligere turer her. Det kjennes godt. Og det er uomtvistelig godt å være i gryingen av en lengre tur i Finnmark igjen.
I ukesvis har kartene ligget spredt ut over gulvet. For fjellmannen er planleggingsfasen særskilt berikende. Det er nå imaginære bilder skapes, omkring landskap og kommende opplevelser inn over fjerne vidder. Brune, grønne og blå flekker og streker på papiret omdannes til landskap inne i hodet. Forventninger bygges. Ilinger langs ryggraden bekrefter en utålmodighet som ikke lar seg stagge.
Den vestre del av Sennaland nord om Alta er variert og spennende. Nærmest E6 fornemmes enda vidden. Mens jo nærmere havet en beveger seg, blir landskapet mer kupert og kystpreget. Her ligger fiskevann tett i tett, med rike bestander av ørret og røye. En vet aldri hva en kan få når en setter bruk i nye vannspeil. Den andre dag tar jeg farvel med min samboer Sunniva. Hun har blitt med inn for å få et døgn i fjellet inn i mellom sitt hektiske sommerjobbprogram som oppsyn i en av Finnmarks aller flotteste lakseførende elver. I tillegg har hun båret inn ekstra øl, hvilket ikke akkurat taler hennes sak negativt. Etter at hun har satt kurs tilbake, steker jeg en boks snurring, slenger over kaffekjele nummer to, og rigger mitt fiskeutstyr. En rask runde gir fire fine ørreter opp under halvkiloet, røde og fine i kjøttet. Fileterer og gjør de klare til å fortæres når nytt kompaniskap ventes inn.
Det har blitt tredje dags morgen, og Stig er på plass etter sin kjøretur fra Ishavsbyen. Mens han slår opp teltet for noen timers hvile før vi senere skal vandre videre, koker jeg kaffe og steker ørretfileter slik at han får den riktige inngang til vår videre ferd. Stig har aldri før satt sin fot innover her, og er spent på hva som kommer.
Utpå kvelden har vi beveget oss nordvestover og befinner oss nå noe lavere i landskapet. Rundt vår leirplass beliggende på en høyde mellom to vann, har vi innslag av lavvokst, vindpåvirket finnmarksbjørk. Det er et yrende fugleliv her. Over oss jager den elegante fjelljo vekk våkeparet som patruljerer langs åsryggene. Over vannspeilet skriker en flokk terner, stadig stupende etter yngel og stingsild. Heiloen holder oss med sitt vaktsomme og trofaste selskap, mens spover og andre vadefugler har tilhold i myrdragene bortenfor.
Dag 4. Dagen starter med en opplevelse som skal få oss til å sperre opp øynene. Like under vår leirplass binder en liten bekk sammen to vann. Stig starter sitt fiske i den nedre ende av det innerste vannet. Ikke mange minuttene går før han roper mot meg at jeg må komme over. Det er noe jeg må se. Han holder opp en usedvanlig blank fisk. Med vantro øyne beskuer vi fangsten, som er en laks. Tynn i kroppen, men blank som en laks skal være, og med de kjennetegn en laks skal ha. Sluken hadde den nedi halsen, så den var nok sulten. Vi teoretiserer rundt den spesielle opplevelse, og konkluderer med at laksen må være satt ut her. Elven som fører hit skal da ikke være mulig for anadrome fisker å ta seg opp etter? Et par uker senere skal vi få bekreftet fra ulike lokalkjente kilder at dét nettopp er tilfelle. Det er mellom annet fanget sjøørret i tilliggende vann. Vår konklusjon blir derfor at laksen er en støing. Den har kommet seg opp fra havet, og gått inn i det innerste vannet på høy vannstand i bekken nedenfor vår leirplass. Her har den blitt vandrende, og mulig innesperret når bekkens vannføring har gått ned, slik at laksen ikke har kommet seg ut. Vi vet ikke hvor lenge laksen kan ha gått her. Med normal kondisjon ville den trolig vært rundtom 2 kilo.
Ellers renner dagen ut med utallige kilometer tilbakelagt med fiskestang. En alright fangst inneholdende både røye og ørret er med tilbake. Utpå senkvelden langer vi innpå av en solid fiskegryte, og drikker saltet buljong. Vi filosoferer over dagen og konkluderer med at vi befinner oss i et fiskeeldorado. Vi er omringet av spennende vann. Vinden blåser fra øst, noen skoddebanker hviler i fjelltoppene og temperaturen er forholdsvis kjølig. Men vi sitter lunt inn under den store duken, som jeg har spent ut slik vi pleier på våre turer. Ikke en mygg er i luften. Vi tenner oss en røyk, spotter storbylivet, og føler oss som herrer i villmarken.
Nærmere midnatt den femte dag tørner vi inn etter en fiskemessig forholdsvis mager dag. I allefall sett opp mot vandring og innsats. Høydepunktet kommer da jeg lander en blank og fet ørret i en ørliten dam beliggende oppå et høydedrag. Her er ingen tilliggende elver, så fiskestammen oppå denne utilgjengelige plass må trolig ha blitt skapt gjennom eldre tiders flytting av fisk. Vi har besluttet forflytning vestover neste dag.
Dag 6. Vi er fornøyd med vår nye leirplass, majestetisk beliggende på toppen av en steinrygg dannet av de enorme krefter utløst av isens tilbaketrekning. Vi befinner oss i en forholdsvis trang, bjørkekledt dal med fiskevann på alle kanter. Over oss skratter en familie på fire jaktfalk. Disse lynraske luftens akrobater har sitt tilhold her, og det kan virke som det drives opplæring i jakt og spektakulær flyvning mellom de bratte åser og skogkledte fjellsider. De holder et lurveleven, og det er fascinerende å beskue disse rovfugler på forholdsvis nært hold. Rypen kan ikke ha de beste kår rundt denne dal. I vannet nedenfor har vi fisket opp et pent antall ørreter på en fiskerik grunne. Det vaker livlig. Et par fileter fra halvkilosfisk er saltet noen timer og hengt til tørk i vinden for bruk som pålegg om et døgn eller to. Mette og gode strekker vi oss ut på underlagene, og legger på ny ved på bålet. Brisen er avtakende, temperaturen er svært behagelig. Vi nyter det enkle liv, drikker cognac og titter inn i flammene.
I et navnløst og nærliggende vann ble kilosgrensen på ørret brutt på den syvende dag. Vi hadde bestemt oss for to ulike ruter. Stig skulle fiske seg oppover langs leirvannet, og svinge av mot noen mindre vann med bekkeforbindelse inn til «vårt» vann. Jeg hadde bestemt meg for å klatre opp den bratte steinur til et smalt og lumskt vann, som skjærer seg inn mellom fjellryggene som en smal og blå renne. Det er minimal vannføring inn og ut av dette vannet. Jeg klatrer over den siste rygg, og titter ned. Flere steder stuper flågene rett ned mot det sorte dyp, og det er umulig å fiske der. Andre steder er det lettfisket og fint. Felles for stort sett hele vannet, er at det er brådypt. Jeg ser ingen vak, men det tar ikke så lang tid før en flott fire hektos ørret spreller i vierkrattet. Jeg gir den et par rapp mot skallen med baksiden av knivbladet, og henger den på en «sule». Også kalt hank. I praksis en tilskjært Y-formet kvist fra ungtrær eller kratt, hvorpå en trer fisken inn på for bæring. Mellom to berg smyger jeg meg ned for noen kast i vannets smaleste parti. Etter noen få kast i vifte fra venstre mot høyre, hugger det til. Dette er tyngre saker. Jeg arbeider den spreke fisken inn, og fanger den i håvnettet. Her er så bratt at annen landing ikke hadde vært mulig. Det er en flott hanørret som veier sine 1,1 kilo. I magen har den marflo, og kjøttet er rødt og delikat. Jeg rusler ned til leiren, sløyer og renser fangsten. Hodet trer jeg på et spidd og plasserer elegant ved siden av Stigs telt. En frisk og varm sørøstlig vind rekker å tørke det fint, før han også etterhvert ankommer sent utpå kvelden. Jeg har i mellomtiden proppet i meg en ladning stekte fileter med hvitløk og søt sennep. Utpå kvelden er Stig på plass i leiren igjen. Han har også avslutningsvis vært en runde i det samme vann som jeg, og kan vise fram en tilnærmet identisk kilosørret fanget på motsatt side. Raskt bestemmer vi oss for å bruke mer tid i dette vannet den påfølgende dag.
Ivaretakelse av fangst sommerstid
Det er kun unntaksvis at jeg setter tilbake fjellfisk. Da skal den være pent kroket og ikke lenge kjørt, slik at jeg kjenner meg trygg på dens videre overlevelse. Har jeg det jeg trenger av fisk til mat på turen, eller for å bære med hjem, så avslutter jeg fisket. Sommerstid kan det være en utfordring å ta vare på fisken. Noen enkle rutiner gjør at en kan ta vare på den edle råvare i mange dager.
– Kakk og rens fisken umiddelbart. Sløy fisken, fjern blodranden og gjellene.
– Tørk fisken så godt du kan. Bruk litt lofritt tørkepapir, eller legg den med åpen buk i vinden.
– Pakk fisken i tette blanke poser, som igjen legges i en større pose.
– Har du snøflekker i nærheten, graves fangsten ned der. Dette er den optimale oppbevaring.
– Har du en god og fuktig myr ved leiren, kan du løfte av det øverste torvlag, legge fisken nedi og legge «lokket» på plass. En god myr holder fin kjøleskapstemperatur uavhengig av hvor varmt det er i luften.
– Ved lengre oppbevaring vil det i posen dannes fuktighet/slim, selv om du har vært nøye i forkant. Det vil da lønne seg å ta ut fisken, skylle den opp i rent vann og tørke den grundig på nytt før ny nedpakking.
– Noen hevdes at skylling bør unngås, at man kun skal nytte papir. Jeg har aldri hatt problemer med å skylle fisken godt. Men er meget nøye med tørking før nedpakking igjen.
– Litt salt i buken og mot eksponerte fiskekjøttflater kan om nødvendig gjøres.
– Kjøttflatene er de mest sårbare for bakteriedannelse. Skal du oppbevare fangst under varme forhold, er det derfor å anbefale å bære fisken «rund». Ikke filetert.
Dag 8. Vi setter inn støtet i vannet ovenfor. Går inn fra to ulike sider, jeg fra vest og Stig fra øst. Til slutt møtes vi og samfisker fra et nes. Det er varmt og vi kaster skjortene. En fin bris av vekslende retning stryker over vannflaten, som skjuler bitevillig ørret i dag. Kort fortalt ender det litt senere med fem ørret mellom 1,0 og 1,3 kilo på land. Pluss et par litt mindre, deriblant en helt blank jeg fikk. En annen type. Men alle stridig og sterk fjellørret med rødt kjøtt, marflo i magen, og ingen parasitter å se. Ørreten lever godt her i det hemmelighetsfulle vannet uten navn. Vi renser fangst og pakker grundig ned, så vi får med oss god bør i sekken når vi neste dag skal rive leir og vende snuten østover igjen. Fangst i sekken er godt å bære.
Den niende dag forflytter vi oss omtrent 2,5 timer gjennom det kuperte terreng, og til et vann jeg besøkte i 2017. Nå snur været, og vi får tett skodderegn med vind. Vi spiser, hviler og sover mens teltdukene står imot tusenvis av små vanndråper som kastes innover landet fra nordøst. Neste morgen står vi opp, det er vedvarende fuktig og forholdsvis kjølig luft. Frokost og kaffe inntas, før vi river leir for siste gang i denne runde. Den siste etappe er forholdsvis dryg. De små skodderegndråpene sendes mot oss i stor fart fra den bistre vind. og vi blir gjennomtrukne av vann fra topp til tå innen vi når tilbake til bilene.
Men hva gjør vel det, når to enkle fjellkarer atter en gang har gjort seg rike på opplevelser i fri, uberørt nordnorsk natur. En ny fenomenal tur til fots med sekk og fiskestang i Finnmark er lagt på minnebanken.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar