Fra Stabbursnes i Porsangerfjorden skjærer dalen med den lakseførende elv seg innover i landskapet, og skaper en barriere mellom Sennaland og det som i dag er vernet som Øvre Stabbursdal nasjonalpark. Østenfor og vestenfor elven blinker hundretalls små og store fiskevann, og dalen er omkranset av såvel vidde som ruvende fjellmassiv. 10 døgn hadde vi satt av til å bevege oss gjennom dette rike, og for det aller meste urørte området av Finnmark.
Det har blitt ettermiddag. Den syvende måned i kalenderen er tilbakelagt. Fargene over finnmarkshimmelen bekrefter at solen har fått en litt lavere bane, og at vi er på vei inn i sensommerens lune tid. En periode av året undertegnede setter høyt. Som oftest med nogenlunde stabilt vær, skjømme kvelder, fargespill over velvingen og de stikkende insekter litt på defensiven.
Tre par fjellstøvler og et potesett har nå tråkket seg i knappe tre timer fra de innerste deler av Tverrelvdal ved Alta. Det er min samboer Sunniva, hennes bror Ole, grønlandshunden Likka og undertegnede. Vi befinner oss mellom to mindre vann, bundet sammen av et sildrende bekkefar. Rundt oss har vi flere større, velkjente fiskevann. Falkvann, Tvillingvann, Langvann og Urvann er navngjetne for sine rike bestander av stor fjellfisk. På en tørr morenerygg finner vi plass til våre to nylonboliger. Like før vi ankom hit ble vi truffet av en flyktig lokal regnbyge, som på kort tid rakk å bløtlegge oss tilstrekkelig. Men den varme vind sørger nå for god tørk idét pluggene står i jorden, og min høstingsivrige samboer kan observeres i godt driv med multebærspannet over de nærmeste myrdragene.
Første fiskerunde utpå tidligkvelden gir resultat i form av at Sunniva med sølvsluk lander en rund og fin ørret på tett under 600 gram. Med krepsdyret gammarus i magesekken borger det for gode forhold under vannflaten. Fra et lite nes like ved kunne med stunden også jeg kjenne motstand i enden av snøret. En slank gammel sliter over middagshøyden endte etter en kort kamp i håven. I sine velmaktsdager ville den nok holdt en vekt på rundt 2 kilo. Med en enkelkrok festet i underkjeven føltes det greit å la den gå ut i vannet igjen, og innta sin pensjonisttilværelse. Det er svært unntaksvis jeg gjør dette, men som matfisk var den ikke prima. Vi jages inn av en ny intens og kortvarig regnbyge, og imøtegår kvelden videre med en fantastisk biffmiddag på gassbrenneren. Herremåltidet ble så etterfulgt av Sunnivas fenomenale hjemmelagede multebærlikør. Litersflasken med det magiske brygg fikk saktens føtter å gå på.
Etter en lang natts søvn tar vi morgenkaffe, etterfulgt av et par timers fiskeøkt i den vesle kulpen nedenfor teltene. Ved innløpsoset til kulpen ligger en forfalt liten torvgamme. Reisverket er delvis kollapset, og det er full åpning der taket en gang har vært. Vierkrattet har slått rot utenfor veggene. På innsiden ligger etterlatenskaper fra den tid gammen må ha vært i bruk. Her har noen hatt sitt lille villmarksparadis, svært idyllisk beliggende i et spennende fiskeområde. For meg er det vanskelig å vurdere hvor gammel gammen kunne ha vært, men det er et sus av vemod å betrakte den slik den nå fremstår. Her er det nok mange gode villmarkshistorier i veggene.
Kulpen ga ellers et spennende fiske for både Ole og Sunniva, som landet fantastisk fine ørreter der før Ole forlot oss. Sunniva trakk det lengste strået med en halvkilosørret og en ny (foreløpig) personlig rekord på fjellørret på 990 gram. Jeg ymter frempå at med 10 grams negativ klaring må den jo kunne regnes som kilosørret, noe hun absolutt ikke går med på. Kvaliteten på fisken i dette draget er fenomenal, alle som landes har rikelig med bukfett, kreps i magen og er røde i kjøttet. Etter endt fiskeøkt tar vi farvel med Ole. Han setter i marsj tilbake mot vest. For oss bærer det østover. Mot Øvre Stabbursdal.
Etter et solid måltid stekt ørretfilét, river vi leir og setter i marsj. Vi passerer Falkvann og Urvann, og skimter også Langvann. Etter en tids marsj raster vi under Ildfoten. Landskapet her er mektig. Foran oss brer Stabbursdalen seg vidt ut. Vi skimter de lange vann i bunnen av dalen, forbundet av de aller øverste delene av elven som til slutt ender sitt løp i Porsangerfjorden. Enda har vi en god etappe igjen til vår planlagte nye leirplass. Vi krysser elven alright på lav vannføring, og finner et fint sted til teltet på en tørr hylle kledt i et tykt lag kreklinglyng. Med 15 luftlinjes kilometer i bena, var det godt å slå leir. Her blir vi i to døgn.
På fjerde dag nærmere halv seks på ettermiddagen, etter omtrent fire timers vandring, trasker vi inn over den flate moreneryggen inntil et mektig fjellvann. Vi har lagt oss til i nordenden, med utsikt over vannet tilbake der vi kom fra. Like ved klukker innløpsoset, kledt inn i en buktende slange av mannshøyt vierkratt. Langs ruten passerte vi synlige kulturminner i steinuren etter den gamle nomadiske virksomhet. Kan hende et gammelt kjøttlager ut fra formen å vurdere. Vi har også rukket å krysse et par fjellelver med betydelig vannføring etter det siste halvannet døgn med tidvis intenst regnvær. Det har nå klarnet opp, og vi nyter tilværelsen med fiske og bærplukking. Sunniva finner tilstrekkelig multer slik at vi har for en solid frokost neste dag. Utpå kvelden brummer det i lavfrekvent motordur i fjellet over oss, og vi får besøk av en trivelig reineier fra Karasjok. Han blir sittende hos oss en god stund, og kan mellom annet fortelle at de er tre karer som for tiden bedriver en del arbeid med fornying av et merkegjerde de har litt lengre nord. Med seg har han også en liten skøyer av en gjeterhund, god gammel gatemiks slik som normen er for lappenes bikkjer. På småkjeltringvis forsøker den å nappe til seg litt av grønlandshundens mat, noe sistnevnte ikke er overvettes begeistret for. Men eieren har fin kustus på den unge bastard, og det er moro å se hvordan han håndterer den. Vi har for øvrig besluttet videre forflytning neste dag.
Dag 5. Klokken er 23 idét vi tørner inn i teltet, vakkert beliggende på en bjørkekledt steinrygg ved siden av en av Stabburselvens kulper. Langs ruten hit traff vi på en annen reindriftssame, kamerat og kollega med han som kom til oss i forrige leir. Dette ble også et meget trivelig og interessant møte i fjellet. Han kunne fortelle oss mangt og meget om boplassens historie, fiske og reindrift. Ikke minst ble vi positivt overrasket når han fortalte om søppelryddingsprosjektet de hadde igangsatt. Allerede hadde de hatt ett helikopterløft ut med gammelt skrot og etterlatenskaper fra flere tiår tilbake i tid. Og mer skulle taes hånd om.
Fiskemessig skulle dette vise seg å være et interessant sted. Etter at vi har slått opp leirplass rigger jeg stangen og rusler ned til dammen for å ta noen kast. På forhånd var vi av samene blitt advart om en rikholdig bestand av «hávga» her, men at det også kunne slenge fin ørret. I eldre tider pleide de å garnfiske her, noe som mellom annet holdt gjeddebestanden i sjakk. Men nå hadde den grønnbleke urfisk fritt leide. Det var derfor med litt blandede forventninger at jeg satte i gang fisket. Etter en liten stund drar det kraftig til i enden av snøret. Jeg står i en bukt, med en liten sandbanke omkranset av siv, og gjedde er det første som slår meg. Brutalt kjører jeg inn den sterke fisken, og oppnår raskt økt puls idét jeg konstaterer at det ikke er gjedde. Jeg tauer fisken kontant inn over sanden, kakker den i skallen og anroper Sunniva som befinner seg oppe ved teltet. Dette er en av de fineste ørreter jeg noen sinne har fått. Kulerund kropp, korte finner og lite hode. Bred som en knyttneve over ryggen, og knappe halvannet kilo på vekta. Inspirert av fangsten gjør også Sunniva en fiskerunde, med to gjedder på land som resultat. Hennes første noen sinne av arten. Vi lar dagen renne ut med en asiatisk inspirert fiskesuppe på ørreten og en fantastisk stund ved bålet med vin og whisky.
Det er blikk stille og klart. En halv måne stiger sakte opp over de avrundede fjellknauser mot øst. Pastellfarger maler himmelvelvingen og det er +6 grader idét vi lukker glidelåsen på teltet. Ikke en lyd er å høre. Øvre Stabbursdal er i ferd med å gå til ro i en eventyrlig sensommerkveld.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar