August 2024 et sted på vidda beliggende mellom Kvænangsbotn og Kautokeino. Vi har nå tilbragt en uke ute, der vi startet inn dalen og fulgte den krystallklare elv med sitt opphav fra sagnomsuste Badajávri, før vi stevnet opp og innover den flate vidda med sine talløse rike røyevann. Kvænangsvidda står mitt hjerte nær. Her har jeg hatt mange høytidsstunder med fjellrypejakt og røyefiske. Det er et karrig område jeg stadig vekk returnerer til, og der jeg føler meg hjemme.
Vi våkner opp den syvende dag til en frisk sørlig vind. Skyer har trukket over himmelen og det er en kjølig morgenluft som sveiper over landet. Det er forflytningsdag. Utpå formiddagen har vi revet leir og vandret videre i sørlig redning. Foran oss venter om lag 11 kilometer i hovedsakelig tørt og rimelig lett terreng. Vi lokaliserer et reingjerde som ser ut til å strekke seg i god overenskommelse med de planer vi har for den videre ferd. Raskt forekommer det oss som en bedrøvelig affære.
Langsmed gjerdet bugner det av søppel og etterlatenskaper. Vi finner isopor, plastkanner, søppelsekker, glassflasker, ølbokser og enorme mengder rusten gjerdestreng. For ikke å nevne hundrevis av meter henslengt tauverk. Mye av det i ferd med å gå i oppløsning, en kan sine steder tydelig se de små biter av plast i alle regnbuens farger bre seg i myrer, tjern og bekker.
Under én kilometer fra vårt planlagte neste leirområde ved det store vannet på grensen til Finnmark, ønskes vi velkommen av en voldsom værfront fra svartgrå skyer. Sterk vind og piskende regn sender temperaturen brått nedover på skalaen. Dette iltre lavtrykk er et selsomt kompaniskap, vi drives søkkvåte på få minutter. Sånn er det her på denne vidda. Vær og forhold snur raskt og kompromissløst. Etter litt leting finner vi en leirplass på en morenerygg med utsikt over det mektige vannet. Denne ryggen, som befinner seg ikke langt unna enden på reingjerdet i vannkanten, er en årvisst godt brukt leirplass. Det er lett å se. Vi finner ferske spor av snøskutermeier og belter i lyngen, hjulspor fra ATV, og ferske etterlatenskaper av menneskelig avføring her og der.
Fra dagboken:
Så sitter jeg ved siden av det bålet jeg skulle ønske at jeg aldri hadde hatt behov for å brenne. Jeg roter i glørne med en pinne og sørger for at alt jeg har lagt på skal brennes skikkelig opp til aske. Jeg befinner meg ved den nordøstlige bredd av en av de større sjøene som ligger mellom Kautokeino og Kvænangsbotn. Omkring meg er det i hovedsak det flate viddelandet som kjennetegner denne region. Mot nordvest ruver Nábár-massivet med det langstrakte Šuoikkátjávri bakenfor. Solen er i ferd med å senke seg i hvelvingen. Jeg tar et dypt åndedrag, og får samtidig et tilbakeslag av den friske vind mellom moreneryggene. Dermed får jeg eimen fra søppelbålet inn i neseborene, en ubehagelig bekreftelse på hva jeg holder på med.
Jeg roter videre i bålglørne. Ser at flammene tar tak i den siste rest av kokende plastikklava. Sakte men sikkert går dette mot en ende. Et flere timers oppryddingsprosjekt rundt en godt brukt, og trolig årvisst besøkt leirplass for reindriftsnæringen.
Vi hopper litt tilbake i beretningen. Igjen befinner vi oss ved det nord-sørgående reingjerdet, som går mange mil fra dypet av Finnmarksvidda og helt ut til Kvænangsbotn. Vi betrakter utslitt, delvis oppløst tauverk i stumper og kveiler. Små flak av blå og hvite plastbiter dupper i vannskorpen på pytter og dammer der tauverket sakte løses opp av naturens nedbrytningsmekanismer. Isopor, søppelsekker og utallige plastremser flagrer i den sparsommelige vegetasjon, eller ligger spredt på bakken og i tilliggende vann og bekker. Ølbokser og glassflasker dukker opp med jevne mellomrom. Noe er gammelt. Noe er av nyere dato. En rusten gammel tilhenger til motorisert terrengkjøring ser ut til å være stedt til hvile her. Den blir trolig aldri hentet? Tvilsomt er det vel også at de store mengder rusten gammel gjerdestreng og netting blir hentet. Dødsfeller for reinoksens gevir. Det bærer tydelig preg av lang tids oppbevaring der det ligger.
Og som vi vandrer går praten. Om alt vi ser på vår ferd, vår undring og vår frustrasjon. Hvorfor er det slik? Hvordan kan det tillates?
Tilbake ved søppelbålet. Like bortenfor meg ligger en plastbåt i vannkanten med kjølen til værs. Flere steinringer for lavvo/telt og ildsteder er flere steder synbare. Dette er noe en har forståelse for på et sted der bruken etter alle solemerker er årviss. At området jevnlig er i bruk som leirplass, med reiste lavvoer og fornuftig (?) garnfiske er naturligvis greit. Det er de andre observasjoner og funn som gir grobunn til såvel undring, som frustrasjon og sinne.
Da vi ankom hit var det først silhuetten av en rusten sengeramme i metall som påkalte min oppmerksomhet. Midt i en steinsatt ring på toppen av morenehaugen stakk den seg ut. Like ved siden av sengerammen er det under en sliten presenning deponert mengder av leir-relaterte gjenstander. En rusten ovn, et par vedsekker, en stekepanne og kanner med drivstoff og olje er å finne. Mye tyder på aktiv bruk av området, noe både terrengslitasje fra motorkjøretøyer, toalettpapirrester og brukte tamponger i lyngen tyder på.
Som fjellmann er jeg svært opptatt av å sette minst mulig avtrykk etter meg når jeg ferdes gjennom skog og over vidde. Derfor er det frustrerende å se at de som har vidda her som sin arbeidsplass ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om hvordan de lar det se ut etter seg og sin drift.
Jeg brukte i overkant av fire timer på å vandre rundt på denne odden og samle inn avfall og etterlatenskaper. Oppå moreneryggene, i den sparsommelige vegetasjonen, i myrdammer og langs vannkanten gjorde jeg funn av menneskelige etterlatenskaper av eldre og nyere dato.
Glassflasker. Matemballasje, noe av det halvveis oppbrent. Kraftfôremballasje. Tauverk i mengder. Plastposer og søppelsekker, både hele og i remser og stykker. Bensin og oljekanner i mangetalls. Ødelagte presenninger. Gassbokser. Isopor. Ølbokser i hopetall. Garnrester, og diverse ødelagte og halvbrente gjenstander og skrap av ubestemmelig art.
Vi er langt inne på dypet av Kvænangsvidda, nesten helt på grensen mot Finnmark fylke. Det er ikke et alternativ å bære med seg det som er her. Omfanget og mengdene er overveldende. Skulle vi fått dette avfallet ut, ville det ha krevd flere kløvhester. Derfor fyrer jeg opp et skikkelig bål, og lar alt brennbart fortæres av ild. Glass og metall lar jeg forsvinne i dypet mellom store steiner. Ingen vil noen sinne klare å finne det igjen.
Så vil korrosjon og tidens tann tære og slipe, så om noen hundrede – eller sågar tusener av år – er alle spor borte. Om da denne planet fortsatt eksisterer.
Veidemannsblod 
Dette er bare trist og hvis reindrifta etterlater seg så mye farlig og tildels miljøskadelige søppel er det på tide at de blir pålagt å ta med seg alt søppelet og gjøre som vi gjør levere til avfallsdeponier.
LikerLiker
Jeg ferdes en del i Dividalen i Troms innland i hovedsak på nordsiden av dalen. Det er mye stygge spor etter samene som driver reindrift i området. Søppel og stygge sår i terrenget etter ATV-kjøring.
Jeg er forundret og frustrert over av at de som har naturen som levebrød og arbeidsplass virker å være lite opptatt av hvordan det ser ut etter dem der de ferdes.
LikerLiker
Ja vi har sett det samme, det gjelder forsåvidt begge sidene av dalen. Vi er for øvrig helt enige. Reindriften har dessverre blitt så motorisert, og driften er i så storstilt skala at det går hardt ut over naturen. Det er dessverre en del begredelige holdninger også blant reindriftssamer i forhold til ferdsel og forsøpling. Det har jeg sett altfor mange bevis på gjennom mine ferder i Finnmark og Troms.
LikerLiker