Og Kvænangens vidder lokket oss

Det har gått noen år siden forrige lengre framstøt med storsekk og fiskestang i Kvænangen. Derfor var det nå på tide å stake ut nye kurser innover de forgjettede områder jeg med jevne mellomrom vender tilbake til. Da passer det denne gang også bra at min samboer Sunniva lenge har kjent på draget av den rene luften fra Kvænangens viddebris, og har svært lyst å besøke traktene for første gang. Mindre bra passer det derimot at det har vært en historisk tørr og varm sommer. Mange av de grunne vann innover her vil være varme, og den arktiske fjellrøye vil ikke være enkel å forføre til å ta bruk. Men vi sikter oss dithen likevel, og setter avgårde innover Kvænangsdalen lørdag den 3.august 2024.

---

Knappe 5 kilometer fra parkeringsplass i Kvænangsbotn slår vi opp første leir på en flate bekledd av grov, gammel furuskog ispedd bjørk. Stubber etter gammel hogst synes. Like nedenfor teltet renner Kvænangselva, den krystallklare elv som også fører laks et stykke oppover. På forhånd har vi parkert en av våre biler ved demningen som regulerer det mektige Šuoikkátjávri som strekker seg helt inn til finnmarksgrensen. Vi har lagt opp til en tur over 10-12 døgns varighet. Og nå setter vi tennene i en saftig hamburger av angusfé her under furukronene. Den første ankerdram risler mellom tennene og vi feirer at turen er i gang. Ute er det varm sørlig luft som regjerer, heldigvis har vi vår aluminiumskledte duk spent over teltet. Den holder solsteken vekk og sikrer nattesøvnen.

Den andre dag starter med et aldri så lite helvete med bikkjene. Grønlandshunden Likka hater varme og har en fobi mot insekter, noe som i perioder sommerstid kan gjøre henne til en utfordring å hanskes med. Etter å ha forsøkt litt av hvert, ender det med at Sunniva flytter henne vekk fra leirplassen så hun kanskje kunne roe seg og vi kan oppnå vår matfred til frokosten. Valpen Skodde (også grønlandshund) som i stunden er løs, utnytter den noe kaotiske morgenaffære, og snapper et stykke reinpølse som han løper rundt og resolutt tygger i seg mens vi forgjeves jakter på lømmelen. Når jeg får tak i ham, lar jeg ham få merke at han har gått over streken. Så får vi ta det på vår kappe at vi ikke passet godt nok på maten. Utpå formiddagen foretar vi en rekognoseringsrunde uten pakning et par kilometer videre innover dalen for å finne den beste rute forbi Storfossen. Terrenget er krevende, især med storsekk. Det er en gunstig gevinst for oss å ta en forhåndssjekk av den videre ferd.

Naturen er spektakulær. Overalt rundt oss er det furukledte berg. Partivis kommer det flate partier ned mot elven, men i hovedsak er det svært kupert. Etter hvert som vi kommer lengre innover dalen, merker vi at sporene etter den gamle hogst avtar. Og innerst ved den buldrende Storfossen står noen eldgamle, ruvende furutrær som tømmerhoggernes verktøy aldri nådde inn til. Heldigvis. Etter rekognoseringsturen tar vi et par rolige timer i leir før vi river og forflytter oss. Det går i rolig tempo over bratte kanter og flåg, gjennom steinurer og smale raviner, før vi ankommer en flat og fin bjørkekledt steinslette med en idyllisk kulp nedenfor.

Tredje dag siteres fra dagboken:

Fortsatt vedvarende vakkert sommervær i nord. Sol fra skyfri himmel, bris fra sørlig retning. En flokk reinsdyr beiter på andre siden av elva og vekker en viss interesse hos hundene. En kongeørn svever over oss, jaget av en hissig kjeftende jaktfalk, som ikke nøler med å stupe inn i sin mange ganger så store rival. Vi foretar en ny rekognosering fram mot det bratte juv vi etter planen skal forsere for å komme videre mot de øverste delene av dalen. Det er meget bratt og preget av steinurer med kronglete vindpåvirket bjørkeskog. Furuene er borte nå. Etter rekognoseringen stuper og bader vi i en flott kulp. Skodde er uredd og svømmer over kulpen til oss på andre siden. Vi slapper dernest av noen timer i leir før vi setter i marsj utpå tidligkvelden (kl 1930). Det er en klok avgjørelse å unngå den verste varmen, da den neste etappe blir en krevende affære med tung last og hunder i det svært kuperte terrenget. Valpen tar ut en rein som han løper etter et stykke – et forvarsel for det som skal komme. Jeg gjør ham fast. Etappen videre vrimler det nemlig av reinsdyr på alle kanter og på begge sider av Kvænangselva. Det må være noen hundre dyr. Begge bikkjene er i full jaktmodus, og det er en solid arbeidsøkt for oss gjennom dette terrenget å ha kontroll på både oss selv, og to sterke grønlandshunder med reinlukt i snutene. Omsider når vi fram til en fint beliggende leirplass ved utløpet av Doaresjohka. Bikkjene får mat og roer seg i leir. Naturligvis bundet. Vi slapper av i telt med mat og drikke før vi tørner i posene for en natts søvn og tiltrengt hvile.

---

Det bærer mot vidda! Vi står opp og igangsetter de velkjente rutiner med frokost, kaffe og en titt på kartet. Vi kommer oss i gang og beveger oss møysommelig med begge bikkjene i bånd oppover dalen. Reinflokkene har skygget unna og skogen tynnes gradvis ut. Mellom nye steinurer og berg det bærer. Reintråkkene er svært gode veivisere for oss nå, og vi følger dem konsekvent. På et sted der dalen er i brytning mot vidda, krysser vi Kvænangselva på et sted med store flate morenesletter på hver side. Nå blir terrenget merkbart enklere og vi skyter fart fram mot neste mål som er et fiskevann. Det skal bli godt å ha leirplass ved et vann igjen. De siste par kilometer går over slake, lyngkledte rygger. En rype fyker opp fra krattet ved et bekkefar vi vandrer langsmed. Vi passerer også en meget spesiell steinformasjon med markant endret vegetasjonstype rundt. Kan det være en samisk offerstein fra gammel tid?

Med stunden ankommer vi en fantastisk beliggende leirplass på en tørr sandrygg ved en strand på et lite nes i vannet. Etter et svalende fotbad etableres leiren og vi nyter en vidunderlig kveld i viddebris og kveldssol med kortspill og villmarksquiz. Bikkjene ligger strake ut i lyngen.

En sann fornøyelse er det å nyte den første morgenkaffe inne på vidda, med utsikt over vannet vi ligger tett inntil. Sunniva tørner ut før meg, og plukker multer like nedenfor teltet. Med stunden tar vi en runde rundt vannet. Vi fisker, plukker multebær og rødskrubb.

Soppen skjæres i strimler og tørkes i den varme vind, mens multene sukres og røres til syltetøy.

Utpå sen ettermiddag kommer en fjellfisker vandrende innom. Det er en trønder vi for anonymitetens skyld velger å kalle «Roger». Han slenger seg nedpå sammen med oss, og byr på akevitt. «Roger» viser seg å være over gjennomsnittet tørst. Under hyggelig passiar drikker han seg så fort full som jeg ikke kan huske å ha sett en voksen mann gjøre. Han tyller i seg brennevinet i raskt tempo og det slår ham som en hammer. Det ender med at han etter en stund i svært animert forfatning forlater oss. Ravende og skrålende av sted det bærer. Hans egen leir befinner seg omlag 2,5 kilometer unna og vi krysser fingrene for at det går bra med den tørste trønder. Vi holder ham under oppsikt så lenge vi kan, og konstaterer at han ramler over ende flere enn én gang på sin ferd.

En enkel frysetørret variant utgjør sen middag og vi gir bikkjene kveldsmat. Temperaturen faller merkbart denne kveld. Jeg fisker litt nedenfor teltet i kveldsbrisen under fantastiske farger på himmelen.

Vi kranses om i uovertruffen atmosfære skjenket oss gavmildt av viddas lyder og lys.

Sjette dag renner opp med det samme evindelige vær. Tørt, sol og vind fra sørlig retning. Det knaser i lyngen når vi går, og det blir neppe enklere å lure røya. Men vi skal gjøre et forsøk i et par vann etter tips fra Torgeir Dahl når vi var innom ham på kaffebesøk i Porsanger. Vi trasker bakken opp fra leiren litt utpå formiddagen. På veien støkker vi opp to store fjellrypekull – et flott syn. Sunniva plukker multer på myren langs bredden mens jeg fisker i den sterke sidevind. Det er krevende å kaste ut, men det går med en viss tilpasset teknikk. Og etter en liten tids innsats smeller det til. En vakker 0,8 kilos røye lokkes til å ta på min favorittsluk Remen Hugget 12 gram. Dagens middag er berget, og jubelen slippes løs. Tilbehør blir ris, rødskrubb og sursøt saus.

Utpå kveldingen tar vi en ny tur opp når temperaturen har sunket noe. Et par timer fisker vi i flere mindre vann, og det ender med utbytte for Sunniva i form av to fine røyer på 630 og 660 gram. Begge fiskene (i likhet med min) er hunnfisk med rogn. Disse renses, pakkes og skal taes med til neste leir.

Dag 7 er forflytningsdag. Noe så sjeldent som skyer har trukket over himmelen og det er en litt kjølig morgenluft over vidda. Vi forlater vår flotte leirplass de siste par døgn, og stevner mot syd. Foran oss venter omlag 11 kilometer i hovedsaklig ganske lettgått terreng. Reingjerdet vi velger som vår ledelinje er omgitt av diverse etterlatenskaper, gamle gjerderester i form av netting og streng, søppel og til og med en etterlatt gammel tilhenger som står og forfaller. Det er en nedslående affære å vandre langs dette gjerdet, og vi diskuterer i vår frustrasjon hvorfor det er slik. Hvordan kan de som arbeider med vidda som sin arbeidsplass ha slike holdninger at de synes det er greit å bare henslenge avfallet etter seg?

I beretningen «På vandring langs et reingjerde» går jeg nærmere inn på dette bedrøvelige kapittel av vår ellers så fine tur.

Vel framme i leiren er det godt å få opp teltet og få tørket kropp og klær etter det voldsomme lavtrykk med vind og regn som vi møtte i underkant av en kilometer før vi kom fram. Vi spiller kort, utfordrer hverandre i quiz, tar oss en dram og et glass vin og nyter en avslappende kveld. For første gang på turen tenner jeg pipen. Det smaker uovertruffent.

Åttende dag forløper relativt rolig i leirområdet. Sett bort fra en flere timer lang ryddeaksjon av søppel og etterlatenskaper, som også er behørig skildret i den samme beretning som lenket til over. Vi forsøker også fisket men det viser seg vrangt i det store vannet. Ingen av oss har særlige behov for å være lengre enn vi må. Det er en eiendommelig følelse å kjenne det litt som om man ligger på toppen av en et avfallsdeponi, selv om det etter ryddeaksjonen nå fremstår langt bedre. Vi vil videre.

---

Det bærer vestover. En behagelig kort marsj noen få kilometer fører oss til et smalt og spennende vann. Vi slår leir på oppå et berg med formidabel utsikt mot øst. Vi kan se Ballanjávri, Cáhcenjirranjávrrit, Heisojávri og i det fjerne skimter vi fjellryggene som skiller ad Kvænangsvidda og Alta/Eibydalen. Etter en stund får vi besøk av en værfront medbringende vind og relativt hardt regn, om enn ikke så langvarig denne gang heller. Vannet stilner og vi ser ringer fra vak åpenbare seg. Vi gjør med stengene et fremstøt til hver vår side av vannet uten hell. Grønlendervalpen Skodde, som på ny viser seg som en uredd kar, hiver seg på svøm på tvers over vannet idét han registrerer at jeg er på andre siden. Litt senere gjør vi på ny en runde med stengene, og da hugger det for meg på to blanke flotte fjellrøyer. Begge tar på sølvsluk med røde prikker, den største på 600 gram.

I det generelt varme været er det nærmest litt sjokkerende når røya brått tar i. Kan det hende at den kortvarige værfront med regn i overflaten og temperaturfall var nok? Vanntemperaturen her er også merkbart kaldere enn i de tidligere vann vi har besøkt sålangt.

Røyene har mørk rødfarge i kjøttet og er av ypperste kvalitet.

En stor og relativt nærgående reinokse vekker hundenes interesse i vår nye leir. Jeg sniker meg innpå den og støkker den godt unna. Oppå ryggen jeg står på har jeg utsikt over de indre deler av Šuoikkátjávri. Jeg kjenner meg ikke motivert for fiske på denne tiende dag. I stedet nytes det enkle friluftsliv. Vi tilbereder en herlig røyemiddag bestående av fangsten fra forrige vann. Sunniva lager en blanding av sprøstekt rødskrubb og potetmos, som vi krydrer og har til fisken. Det smaker aldeles fantastisk. Vi vet at neste dag skal vi forflytte oss til turens siste leirplass.

Ellevte døgn tilbringes ved et vann relativt nært beliggende demningen der vi har bilen parkert. Jeg gjør en relativt intensiv kveldsøkt med fiskestang, uten at det resulterer i annet enn et solid napp av en røye jeg aldri får se. Som forventet har det vært et fryktelig tregt fiske denne gang. Den hete sommer her nord har ikke gagnet røyefisket.

Med vemod inntas mitt gode gamle Helsport Dovrefjell for siste gang. Duken viser seg så svekket etter 14 års hard helårlig bruk, at den rakner flere steder – reparasjon er ikke lengre et alternativ. Teltet var opprinnelig mørkt grønt, men er nå lysegrått på farge. Utallige netter har jeg i dette, som jeg betegner som produsentens kanskje beste telt på så mange måter.

---

På tolvte dag spiser vi en rask frokost, drikker kaffe, river leir og går mot demningen. Siste natt i Dovrefjell-teltet er unnagjort, det pakkes ned en aller siste gang. Villmarkssommeren 2024 er over, og vi begir oss i vei mot bilen ved demningen.

---