Det moderne samfunn. Et samfunn av støy. Et samfunn marinert av digital lyd, bilder, video og uro framført av en utvikling og teknologi som vi mer eller mindre frivillig påvirkes av. Skjermer og såkalt smart teknologi. Kunstig intelligens og algoritmer skapt av monstrøse, kommersielle selskaper som ingen myndigheter ser ut til å kunne grensesette. Så, spør deg selv i dag. Hvor ofte opplever du å ikke høre en eneste lyd. Annet enn din egen pust, raslingen som oppstår av det du sysler med, og vinden som stryker over landet rundtom. En liten fugl kvitrer i krattet bortenfor leirplassen din. Ellers er der lite for øret å fange opp. Så, hvilken verdi kan ligge i dette? Kan en tilstand som denne være noe du kan trakte etter? Noe du trenger? Eller er din avhengighet av digital påvirkning så total at du ikke ser eller ønsker noen vei ut? Eller sågar en pause?
Dette er en slags oppfølger til Utilgjengelig i Fjellet som jeg skrev for et par år siden.
Jo mer tid en bruker ute i norsk natur, dess klarere fremstår verdien av å oppsøke det opprinnelige. La naturen trekke en inn mot en tilstand der basisbehovene betyr noe. Holde seg tørr, varm og mett. I et moderne, digitalisert og stillesittende overflodssamfunn er det min påstand at vi behøver stadige påminnelser om det grunnleggende.
For det er der vi havner om en verdenssituasjon i ytterste konsekvens skulle forverres, infrastruktur gå tapt, og vi som befolkning kunne bli stilt ovenfor det å klare seg i et mørklagt samfunn med begrensede ressurser til rådighet.
Da er kunnskapen omkring ferdsel og opptreden i natur verdt sin vekt i gull.
Så vær velkommen, naturens lyder. Av vind og vær, fugler og dyr. Vi oppsøker deg, natur, når vi kan, og lar oss utdanne. Trekker til oss inntrykk og lærdom av ditt tidløse pensum.
Naturens lyder er det motsatte av det leven vi i den daglige tralt utsettes for. Naturens lyder trekkes inn under begrepet stillhet. Stillhet er i min verden ikke en tilstand der den minste lyd ei kan høres. Det er stillhet når du ligger ved bålet, og hører sprakingen når ilden tar tak i treverket. Det er stillhet når du trekker teltets glidelås igjen, baker din kropp inn i en sovepose, og lytter til vindens lette drag i dukene. Det er stillhet når du sender en sluk ut over vannet, og hører den svake lyd når overflaten brytes.
Så, nyt de enkle ting. Ta steget vekk fra den digitale suggesjon, og kjenn effekten av naturens stillhet. Du trenger ikke gå langt. Bare til nærmeste skogholt, eller fjære. Fyr et bål, sett en snare eller bor et hull til å fiske i. Gjør ting du vil kunne trenge en dag det måtte røyne på.
Rene, ekte og rike opplevelser og erfaringer i nordlig natur som bygger opp ens styrke og utholdenhet, såvel fysisk som mentalt.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar