Utilgjengelig i fjellet

La meg starte med å stille deg et spørsmål. Har du noen gang tenkt på hvor mange timer du i gjennomsnitt bruker på å se på en skjerm (primært telefon) i løpet av en uke? Et moderat anslag kan for eksempel være 3 timer daglig, som summert utgjør 21 timer i løpet av uken. Nesten et helt døgn skjermtid i uken altså. Multiplisert med 52 uker i året utgjør dette 1092 timer. Oppfølgingsspørsmålet blir flerdelt: Når du tenker tilbake på disse 1092 timene forrige år, hva husker du av de? Hva sitter du igjen med? Og føler du at du kunne brukt noen av disse timene annerledes?

I disse dager skal du være påkobla mer eller mindre døgnet rundt. Telefonen er med overalt. Om det er i jobb, eller uansett hva du bedriver i din fritid. Hele tiden skal ditt digitalsosiale samfunn oppdateres med hva du enn bedriver. Interaksjonen med familie, venner og øvrig følgerskare har blitt en kontinuerlig digital strøm. Dokumentasjonen og markedsføringen av øyeblikket har blitt viktigere enn selve øyeblikket. Telefonkameralinsen gløder i alle slags situasjoner. Det skal filmes, tas bilder og snappes. Henvendelsene, tomlene og anerkjennelsen strømmer på. Utallige er de digitale plattformene hvorpå ens tilstedeværelse er påkrevd for at man ikke skal bli stående utenfor.

Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg stortrives når ingen får tak i meg, og nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna. Når mitt eneste selskap er meg selv. Og for ikke å glemme heiloen på steinen, naturligvis. Den sitter der og observerer meg i dét jeg går forbi den på vei innover mot vannet langt inne i fjellet. Den utstøter sine vemodige pip, og undres nok over hva jeg har der å gjøre.

Har du ikke prøvd det, vil jeg anbefale deg en gang å ta steget vekk fra skjermverdenen du har gjort deg så avhengig av. Tre heller, med ett hundre prosent tilstedeværelse, inn i naturens verden. Den avkoblede verden, hvor verken wi-fi eller 4G eksisterer. Fordi du har skrudd av din telefon og lagt den igjen i bilen. Jeg tror, og håper, at for de fleste mennesker er det bare et spørsmål om tid før draget og savnet etter den litium-batteridrevne elektronikk-kraftpakken har lagt seg. Kanskje får du opp øynene for det som skjer rundt deg i naturen. Der alt for det meste er som det alltid har vært.

La du merke til røyskatthodet som stakk opp noen sekunder fra en bergsprekk?

Du kan selv hele tiden gjøre valget om hvor tilgjengelig du skal være, og hvor mye du skal påføre din følgerskare nye digitale stimuli. På plattformer som Facebook, Instagram eller Snapchat. Den sistnevnte hvorpå alle etter sigende må være for å ikke bli satt på sidelinja. Hele tiden er valget ditt. Problemet er bare at du, i likhet med så mange andre, trekkes inn i den suggesjonen som er skapt av forventningene og det konstante jaget etter anerkjennelse og feedback via telefonskjermen.

Anerkjennelsen. Tilgjengeligheten. De løpende oppdateringene. Meldingene. Bildene. Live video. Det er nesten ufattelig hvor avhengig vi har gjort oss av skjermer, og den kontinuerlige strømmen av oppdateringer, delinger, meldinger, bilder og det som ellers hører med i en tilsynelatende perfekt digital tilværelse.

Så hvorfor ikke forsøke en gang? Ta helga i fjellet. Eller ei hel uke. Legg igjen telefonen hjemme. Kjenn på følelsen. Kanskje vil du merke at sansene dine åpnes for inntrykk du sluttet å legge merke til etter digitaliseringen av samfunnet, og smarttelefonens inntog. Kan hende vil du én dag, i likhet med meg, finne den totale og komplette ro ved å sitte på et liggeunderlag utenfor teltet og legge små pinner av fjellbjørk på bålet.

Bare da senkes skuldrene på virkelig.

Jeg tror det er ufattelig sunt for alle å ta digitale pauser. Min påstand er at den utviklingen innen informasjonsteknologi som vi ser i verden, dessverre er usunn og degenererende på veldig mange måter.

Og forresten?

La du merke til vaket der borte?