Denne vinter har vært en besynderlig en. Etter mange år i Troms innland kan jeg ikke huske å ha opplevd en vinter med et vær så omskiftelig og ustabilt, og med så mange mildværsdager lagt bak. Antall døgn med 20 minusgrader har vært bemerkelsesverdig få, noe som ellers er relativt normalt i disse trakter gjennom årets mørkeste måneder. På tross av de mange lavtrykks konsekvenser i forhold til vær, så har det blitt noen fremstøt utendørs – om enn litt redusert sett opp mot en opprinnelig ambisjon.
Mørketidsturer blir gjerne av det litt kortere slag. Der distanse og prestasjon er underordnet opplevelsen av det å bo og sove ute på denne tiden, og nyte roen, stillheten og atmosfæren. Publikasjonen «Ikledd mørketidens kappe» sier mer om mine tanker rundt dette.
Her i Målselv er vi tilgodesett mengder av relativt lett tilgjengelig nærnatur med lune skoger en kan stikke seg bort i. En januarhelg kurser vi derfor mot Fjellfroskvatn, en av de litt større sjøene i indre Troms. Med grønlandshundene i front pigger vi oss med tungt lastede pulker over den glaserte is. Vi har ingen annen ambisjon enn å bo i telt, fyre primus, ete, lese, kanskje bore et hull eller to i isen og stikke ut med bikkjene i landskapet rundtom. Sameksistere med landet under polarhimmelen.
Jeg senker sågar et snøre under isen nedenfor teltet, og trekker opp en flott røye av velkjent indre Troms-kvalitet.
Så har det blitt februar og vi kurser mot Storfjord, nord om fylkets innland. Med snøhvite vinterryper på netthinnen peiler vi oss inn på en av dalene som skjærer seg mellom bratte tindeflåg i over 1000 meters høyde. Vi tauer pulkene langsetter en gammel ferdselsvei, som snor seg oppover dalføret. Først gjennom tette granskoger, dernest inn i bjørkelaget, for til slutt å ende opp i en bred og åpen fjelldal med finskegrensen i øyesyn. Elver og bekker er mange steder åpne denne vinter, og vi slår vår leir på en knaus inntil en elv slik at vi har tilgang på rennende drikkevann rett nedenfor. I denne årstid er det luksus en ikke forventer.
Med salongrifle, hagle og kikkert beveger jeg meg innover og oppover i dalføret. Lange tiden tar det ikke før hvite vinger er i luften, godt utenfor hold. Og det skulle bli melodien disse dagene. Det er rikelig med vinterryper å finne, og for den frustrerte jeger er de lette på vingene. Skuddsjansene blir fåtallige og av det optimistiske slaget, så ingen ryper blir med tilbake. Mellom de talløse spor av liryper i krattene slynger det seg også et ferskt spor av jerven. Viddevandreren fremfor noen. Han peiler seg på sørlig kurs.
Også min bedre halvdel tar seg en runde med tørt krutt og skarpt blikk. Rypene viser seg også for henne uten tellende resultat.
Vi nyter tilværelsen i og rundt teltet. Eter godt, fyrer primus og lytter til lyden av rapende fjellrypestegger og kaklende lirypestegger på begge sider av dalen.
Så er vi inne i årets tredje måned. At et polart lavtrykk er under oppseiling vet vi lite om der vi lar strobene fra våre hodelykter vise vei mot hemmelighetsfulle vann i skjæringen mellom Målselv og Balsfjord. En liten feilnavigasjon trekker oss inn i en nokså bratt skogli, der vi må slite oss opp gjennom tørr løssnø for å komme tilbake på planlagt trasé. Uten grønlandshundene foran ville blodsmaken i kjeften vært enda mer framtredende. Men vi kommer oss fram og legger oss mellom bjørkeleggene, selv om de store furuene litt lengre unna også fristet som plass for vår vesle leir.
Et pent knippe sniker plasseres ut i vannet, og vi fisker også aktivt i de perioder når vær og forhold lar oss friste utpå. Selv uten levende agn som maggot og mark, landes fire pene røyer opp i halvkilos størrelse. Alle som én lot seg lokke til hugg av kroker egnet med elgfett.
Vi får noen godværstimer den andre dag, og lar den utnytte til en skitur med bikkjene i landskapet rundtom. Så slipper himmelen løs sine nedbørssystemer, og vi våkner opp til at telt og bikkjer er dekket av en ikke ubetydelig mengde tørr og løs snø.
På hjemferd må vi kjempe oss gjennom hver meter, og det blir et veritabelt slit.
Veidemannsblod 
Like hyggelig hver gang å lese dine beretninger om det enkle og fine friluftsliv!! Du formidler slik at en kan kjenne lukten fra furubålet langt inne i Målselv sine skoger!! Du er en stor inspirasjon for mange !!😁
LikerLiker