Tunge rykk på dypet

Når første sommermåned nærmer seg i Troms, er det i årets utgave lite som minner om den varme årstid når en kaster et blikk over skogsgrensen. Der oppe er det langt mer farget av hvitt enn det fra meteorologisk hold har vært siden målinger ble startet opp på slutten av 1950-tallet. Og det er for oss bare en fordel. Vi skal innover med tunge pakninger, og vil dra stor nytte av våre fjellski for å nå målet. Kursen er satt mot forgjettede røyevann langt bortenfor.

---

Vi hiver storsekkene av på en barrabb så minimal at vi må bruke spaden for å gjøre den romslig nok til å kunne plassere to telt. Vi har vandret gjennom natten, og klokken har passert 04 når vi spar frem vår tomt for de kommende fem døgn. Dagen har vært lang og vi er nokså slitne. Stig påstår han aldri har vært så sliten på tidligere turer inn hit. Grimasene tatt i betraktning så tror jeg ham på det. Sliten er også min unge grønlandshund Skodde, som umiddelbart strekker seg ut på den vesle lyngflekken.

Det er slik det som regel alltid er. Enkle kriterier ligger til grunn for fjellfanten. Straks en får på seg tørr ull og ligger utstrakt på liggeunderlaget, mysende ut fra teltåpningen med en kald øl i hånd, ja da glemmes slitet og blodsmaken i kjeften. Primusen suser lavt og vannet koker opp til en enkel frysetørket middagsrett og en kopp varm drikke. Idét klokken har bikket 06 er vi i drømmeland.

Som en profilert finnmarksfamilie sier så godt:

Først yte, så nyte.

Og nyte vi gjør til fulle disse dagene i Kvænangens fjell. Selv om vi til vår forbauselse knapt rekker gjennom med isboret. Med store anstrengelser og arbeid på skift, der vi til slutt ligger med armer og skuldre ned i en meter iskaldt overvann, evner (og orker) vi å bore ett eneste hull. Vi berger oss ellers på noen eldre hull som vi kan gjenbruke. De fleste ligger inne på en grunne og par lokaliserer vi ute på dypet. Og det er på dypet at turens største skal gi seg til kjenne.

---

Vi har delt oss. Stig er på det grunne feltet nedenfor leiren, der han allerede har landet en pen hannrøye rundt halvannet kilo. Jeg opererer i et dypt hull utenfor et elveinnos et stykke unna. Det tar ikke mange minuttene fra første nedslipp til jeg lander en fin stekefisk. Vi har flere av den sorten oppe allerede. Kroker denne av, avliver raskt, og senker igjen ned i det sorte dyp. Jeg er nok på minimum 12 meter idét jeg kjenner en sugende tyngde der nede. Jeg gjør et markant, langt motrykk og konstaterer at det sitter på. Langsomt arbeider jeg skapningen oppover mot isen. Når den nærmer seg, gjør den et par solide utras. Det er en råsterk kamerat i andre enden. Men jeg fortsetter å bearbeide den, og får til slutt lurt hodet opp i hullet. Glad er jeg for solid utstyr, sterk sene og multiplikatorsnelle med brems. Gjennom den tykke isen får jeg til slutt lirket den opp mot lyset. Jeg krøker tak om gjellene med kleppen og slenger den opp. Det er en nydelig røye i ypperste kondisjon og kvalitet. Vekten stopper på 2,2 kilo.

---

Snodig er det hvordan roen senker seg over fjellfiskeren når en slik praktfisk ligger på land, ferdig renset og på kjøl i en grop i snøen. I hvertfall gjelder det for undertegnedes del. Det er som om skuldrene senkes en etasje eller to, og iveren etter å søke ut på isen reduseres et knepp. Jeg kan i stedet strekke meg ut med en bok, kveike pipen og koke en kopp kaffe. Kanskje kaste et blikk ned på isen, der turkameraten fortsatt stresser rundt i et forsøk på å holde tritt.

For min egen del er friluftslivet en totalitet, der jakten på de store fjellfiskene er en del av det. En viktig og spennende del, men ikke definerende. Når jeg har landet det jeg trenger, fisker jeg derfor ikke videre for min egen underholdnings del. Det jeg fisker spiser jeg. Noe blir hundemat. Og skulle jeg lykkes skikkelig, taes det grundig vare på og bæres med hjem.

Vel så viktig som fisket, er selve opplevelsen av naturen du er tilstede i. Stemningen og den totale ro som fjellet eller skogen gir når du befinner deg der ute.

---

---