Enhver fjellfisker med respekt for seg selv kjenner til fornemmelsen av hvordan det er å rusle seg skarpladd og klar inn til det første åpne vann. Gjennom en lang vinter har isfisket formodentlig vært innbringende med fangst og opplevelser, men det er en vidunderlig sak når brisen lager små krusninger over åpent vann igjen. Insektene har såvidt begynt å sveve over vannflaten, og lokker våryr ørret og røye opp mot lyset. Skogen strekker seg opp og fram i sin fineste grønne skrud, fuglene kvitrer som besatte i trekronene og kveldssolen stråler over en mann og en kløvbærende grønlandshund på vei innover mellom berg og myr. Vi er på vei til noen mindre vann på grensen mellom Målselv og Balsfjord kommune.
Det er ikke akkurat som Laksefjordvidda, dette. Mellom bjørkeskog og einerkratt i kupert terreng tar vi oss frem. De første kilometer følger vi en nokså tydelig sti, men etterhvert bryter vi av fra denne og trasker oss gjennom myrer og over knauser og bekkefar. Hist og her står enslige furuer, de virker nærmest henslengt litt tilfeldig. Men ingenting er tilfeldig i naturen. Etterhvert åpner det seg en liten dal. Her ligger vannet jeg har tiltenkt å kalle hjem de kommende dagene.
Perfekt beliggende på en knaus i vannets nordende slenger jeg av sekken og frigjør kløven fra hunden. Likka er en særdeles takknemlig og enkel hund å ha med å gjøre. Så lenge hun kjenner det minste motstand, gir hun opp alle forsøk på å gjøre seg fri fra oppstallingen. Av den grunn er det ikke store krav til dimensjonene på festepunkt når man skal stalle henne opp i leirplassen. Litt sped krattvekst holder i massevis.
Jeg får opp teltet og er fornøyd med plassen. Her er overhøyde over vannet, med god utsikt over vannspeilet og fjellene bakenfor. Like bortenfor står en klynge av bjørketrær, som gir god tilgang til brensel for bålet. Vannet ligger som et speil og de første vak åpenbarer seg. Jeg vet at det går både ørret og røye her. Så tar det ikke lang tid før jeg sender en dupp ihengt en solid klyse meitemark opp under. Så sanker jeg brensel og fyrer i gang bålet, som skal brenne i mange timer ut over kveld og natt.
Her hviler vi i en makelig tilstand, hunden og jeg.
Neste dag renner opp med behagelig vær. Alt er igrunn så perfekt som det kan bli for en svært så komfortabel tilstand her i vår stille dal. Som vanlig starter dagen med å drikke opp en kjele kokekaffe. Jeg kaster et blikk ut på vannflaten, og konstaterer nye vak. En sjekk av markklysen bekrefter at den fortsatt er intakt etter nattens forløp. Slenger den så ut igjen, og registrerer fisk som dovent vaker rundt duppen. Etter en stund tar jeg en runde med den andre stangen. Punktfisker direkte på de få vak jeg får innenfor kasterekkevidde, men det er null interesse å spore hos de svømmende skapninger under vannspeilet.
Kanskje hvis jeg hadde hatt tweedhatt, fiskevest, polaroidbriller og fluestang. Men det har jeg ikke. Da skal de heller bare svømme rundt der nede, og ignorere mine fremstøt.
Utpå dagen bestemmer jeg meg for å ta turen til et nærliggende vann beliggende høyere opp i lendet. Tar med meg hund, kniv, stang og en liten pose med slukboks og småting. Når jeg kommer opp ser jeg snøflekker som fortsatt ligger ned mot vannskorpen. Senvinteren var svært snørik i Nord-Norge, så det er mye som fortsatt skal smeltes unna. I dette vannet går det kun røye. Og den beiter på marflo. Vannet er ikke stort eller spesielt dypt, men det er fint og lett fiskende rundtom.
Og det er her det skal skje. Når jeg har tatt runden rundt vannet og ankommet min gamle leirplass fra tidligere turer hit (se bl.a «Det vesle vannet»), så rykker det til i motsatt ende. Det er meget sprek fisk her, som kan gi en fornemmelse av at de er større enn hva de egentlig er. De tre halvkilosrøyene (pluss / minus) jeg lander tok alle i på en variant av Remen Hugget, en svært giftig fjellfiskesluk og klar favoritt hos undertegnede. Jeg sier meg fornøyd med fangsten. Gjør opp og renser røyene, graver og skjuler innvollene godt. Rusler tilbake til leirplass, fyrer i gang bålet og steker noen fleskeskiver på gloa.
Nedenfor teltet er markduppen fortsatt urørt. Med tre røyer lagt i en pose til kjøl, stresser jeg ikke med å fiske mer. Jeg er fornøyd, og fisker aldri mer enn jeg behøver der og da. Eller for å bringe hjem. Men nå behøver jeg ikke noe mer med hjem. Nyter derfor tilværelsen ved bålet. Løser litt kryssord, fotograferer, godsnakker med hunden og mater meg selv og flammene med brenselet som behøves for å holde liv.
Enhver tur gjennom året representerer en egen dimensjon for den som er mye ute og opplever endringene på nært hold. Det er nå forsommer i indre Troms. Fuglelivet i bjørkekronene er på sin høyde, og aktiviteten er stor. Stadig høres vingesus over teltet og det kjeftes og kvitres i øst og i vest. Insektene har begynt å surre, uten at det er behov for noe myggmiddel av den grunn. Enda. I fjellene rundt lyser midnattssolen fortsatt opp de tallrike snøflekkene, og skaper en fenomenal stemning.
Det er som et maleri fullproppet av nasjonalromantikk. Akkurat nå er det ingen andre steder jeg helst vil være enn akkurat her.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar