Gjøkelivannet

Kveldssola lar sine stråler spre over tinderekkene i Troms. Under ett av disse fjellene, knappe 400 meter over havet, ligger et lite vann. Omkranset av spredt fjellbjørkeskog blinker det mot fjellvandrerne, som etter et par timers marsj klatrer seg opp over den siste knausen før nedstigningen mot leirplass.

Langsetter den gamle skogsveien trasker jeg og min søster Kari. På begge sider av veien er skogen tett. Gran og bjørk. Noen ord veksles om det vi opplevde tilbake i 2014, da vi fikk oppleve brunbjørn på nært hold når omgivelsene var omtrent tilsvarende. I motsetning til den gang, er det i dag ikke tykk tåke. Himmelen er klar og blå. Meteorologene har vært samstemt positive med sine prognoser for Nord-Norge denne junihelga.

Selv om vi nærmer oss slutten av juni måned er snømengdene fortsatt store i fjellene. Vannstanden er høy i elvene, og vi får en liten utfordring med kryssingen av en liten elv som fråder nedover i bjørkeskogen. Kari har med gåstaver, og vi bruker de til ekstra støtte. Jeg tar to runder over elva med begge ryggsekkene, før jeg kaster stavene tilbake til motsatt bredd. Det hele foregår uten dramatikk. Vi tygger høydemeter oppover skoglia, og støkker en elg før vi går inn i et slags platålandskap det siste stykket før endedestinasjon. I et lite dalføre vi passerer tar vi også opp en orrhane, som flyr avgårde på raske vinger. 2,5 time etter at vi startet fra bilen er vi omsider framme på leirplass. Under de rådende forhold fremstår dette stedet som akkurat dét det faktisk er. En idyll i fjellet.

Ved siden av den gamle bålplassen henter Kari frem gamle kunster fra kokkeskolen i Tromsø. Det trylles fram en sen, lekker middagsrett med kyllingfilét og ris i en krydret asiatisk-inspirert saus. Et par iskalde Mack kroner verket, og klokken passerer midnatt med god margin før vi lukker glidelåsen på hvert vårt telt. Lirypestegger og fjellrypestegger hilser god natt.

Andre dag starter for min del klokken 07, når varmen innenfor duken ikke blir til å holde ut. Jeg kryper ut av teltet, tar med meg liggeunderlaget og kaffekjelen, fyrer opp bålet og kikker ut over det vesle vannet. Etterhvert høres også lyder i naboteltet. Kari resignerer til slutt for solvarmen, etter en kjølig natt med temperaturer ned mot null. Vi tømmer en kjele kaffe og spiser frokost mens temperaturen stiger jevnt og trutt. En svak nordlig bris holder det likevel levelig.

Jeg tar en runde rundt vannet med 8-fots stanga mi. Forsøker med ulike spinnere først, og går så over til sluker i sølv og kobber. Det fine plaskevaket vi observerte kvelden før bekrefter at noe lever under vannspeilet. På motsatt side av vannet i forhold til leirplass ser jeg et nytt vak. Jeg punktfisker på vaket uten resultat. Vinden er såpass svak at halve vannet ligger som et speil. Jeg mistenker at jeg skaper litt vel mye støy og striping, og bestemmer meg bare for å avslutte fiskeøkta. Tar en runde i landskapet, nyter utsikten og lytter på de tallrike gjøkene oppe i bjørkelia.

Litt seinere utpå formiddagen gjør jeg et nytt forsøk like nedenfor bålplassen. Her er det nærdypt og fint. Brisen skaper tette små krusninger på vannflata. Med ett blir jeg vár en lynrask mørk skygge som jager etter sluken like før jeg må trekke opp. Raskt kaster jeg igjen, denne gangen bare noen få meter ut, i retning der skyggen kom fra. Fisken virket aggressiv i måten den opptrådte på, så jeg håper at den vil ta i på forsøk nummer 2. Og det gjør den. Kontant hugg og fast fisk på en evig klassiker: Sølvkroken Spesial kobber/rød. Med god hjelp av Kari med håven landes den korte, feite røya som veies inn på 830 gram. Sesongens første på stang, og magesekken bugner av gammarus.

• 

• 

Etter sløying, rensing, tørking og nedgraving av fangsten i naturens kjøleskap, bestemmer vi oss for en tur opp i høyden. Vi klyver opp bratte skrenter, og blir belønnet med en fabelaktig utsikt når vi kommer opp på fjellplatået over oss. Et lite vann som ligger der er fortsatt stort sett dekket av is. Vi vandrer rundt i landskapet der oppe, kikker på de ragende tindene over oss og knipser noen bilder. Nedstigningen foretas i en bratt slukt, hvor vi stedvis må henge oss fast i buskaset for ikke å rase nedover snøfonnene som standhaftig ligger der, som lysende minner om en snørik vinter.

Etter en matbit i leir tar jeg en runde med stanga i et lavereliggende vann som jeg vet innehar en interessant ørretbestand. En tyngre skapning hugger tak i min 12 grams kobberfarvede fristelse utenfor en bukt hvor isen fortsatt ligger. Raskt slippes taket når den kjenner smaken av jern. Ellers er det rolig, og jeg klyver meg opp til leiren igjen, hvor vakuumpakket bacalao kokes på bålet til dagens middag. Servert med loff og hvitløkssmør smaker det utmerket. Pils og sigarillos etterpå. Jeg byr frem sigarillos til den forhenværende storrøyker, men hun takker høflig nei.

Denne gang.

Det blir rolige timer ved bålet før vi tar en litt tidlig kveld. Tre nærgående gjøker, en ugle, noen store svermer med fjærmygg og en rødrev på andre sida av vannet ser ut til å ha et ønske om å holde det gående ut i de små timer.

Tredje dag starter med enda mer varme. Vi står tidlig opp. Mårrasola steker nå, og lufta dirrer. En kjele kaffe og klassisk frokost med egg og bacon gjør godt. Mens Kari starter nedpakking, tar jeg noen kast i vannet. Denne gangen med min nyoppdagede favorittsluk på røye, Remen Hugget. I fjor ga den fabelaktige fangster i Kvænangsfjellene. Med ett er det stopp, og ei sprelsk røye gjør sitt beste for å riste seg løs fra treblekroken. Noen minutter etterpå ligger den 600 gram tunge fjellrøya ferdig renset og pakket i blankpose.

Jeg legger vekk stanga. Selv om det frister med noen kast til, anser jeg meg ferdig med fisket.

Det vesle Gjøkelivannet skal behandles med omtanke.