Vindindustriens klamme hender leter fortsatt etter måter å stramme sitt kvelertak over disse frie fjellene i Troms. For et drøyt års tid tilbake erklærte selskapet Troms Kraft AS at de «respekterte demokratiet» og la, etter vel utført arbeid blant dedikerte motstandere, vekk sitt arbeid for å bygge ned Omasvárri/Strupfjellet. Kommunestyret sa enstemmig nei til utbygging, og dette skulle man visstnok rette seg etter. Lengre tid skulle det ikke gå før man i august 2026 igjen kunne lese i lokalavisen at selskapet nå erklærer at planene ikke er lagt bort. Derimot skal intensjonsavtaler med aktuelle grunneiere nå inngås, så Troms Kraft AS sikrer seg eneretten i en eventuell fremtidig utbygging. Så mye for å «respektere demokratiet» og «legge vekk» planene. Lokalbefolkning, naturbrukere, fjellfolk og reindriftsutøvere får aldri fred.
Det er en fredags kveld sent i august. Jeg tygger noen sjokoladebiter og nyter en VSOP under Omasvárris skygge. Det mørkner sakte, og en frisk men svært mild bris suser over landet og rusker i krokete fjellbjørker. Grønlandshunden min, Skodde, ligger strak ut på lyngen foran duken jeg har spent ut som leirplass. Både jeg og han har inntatt en dugelig kvelds. Det vil neppe bli et problem å få sove. En haukugle gjør seg gjeldende på andre siden av det vesle ørretvannet vi ligger ved. De trillende lydene gir gjenklang i landskapet. Livlige vak, enkelte av dem av det grove slaget, bærer bud om sprelsk ørret. Hittil har den ikke latt seg lokke av verken makk eller glinsende metall. Etter et fåfengt forsøk på å lese noen sider i «Markens Grøde», slokker jeg hodelykten og lukker soveposen.
For ett år siden befant jeg meg i en annen del av disse fjellene. Denne beretningen skildret jeg under tittelen «Fjelliv i et planlagt vindkraftverk».
Det er nu lørdags morgen, og makelig ligger vi henslengt her, min hund og jeg. Fra soveposen super jeg i meg glohet kaffe mens jeg leser i boken. Det har trukket over litt skyer, og fra sørøst blåser det nå en tiltakende frisk, men fortsatt mild vind. Skogen og lyngen omkring preges nå gradvis mer av høstens røde og gule fargespill. Det stråler ut fra skog og mark.
Og så satt frokostørreten! Helt på tampen av en tidlig runde rundt vannet med stang i hånd, så hogg det på en stridig ørret på omlag et halvt kilo. Den lot seg lokke av den gamle finlender i kobber. Og på en liten 5,5 fots stang er det en god fight. Tidligere i fiskeøkten, langs med et sivlagt og myrete parti, gikk det på en enda større kar. Den raste ut, og hoppet seg løs fra spinneren i luften. Ut over det har det vært sparsomt med kontakt å kjenne.
Nå er jeg mett. En slik ørret, stekt i rikelige mengder meierismør, filétstykkene lagt på brødskiva med majones, vårløk og pesto til, er et dugelig måltid for en mann. Jeg beriker ytterligere min luksus med en Underberg. For meg er det smaken av fangst. Og suksess i fjellet.
En dag skal ikke mine føtter lengre bære meg inn i disse fjellene. Jeg kveiker pipen og titter oppover mot sjiktet der skog går over i snaufjell, og lar meg i sinne rive med av tanken på at Troms Kraft AS ønsker å bygge ned denne perlen av et naturområde, til fordel for en energiproduksjon mangt kan sies om. Hvorfor? For at vi visstnok trenger mer kraft. Det er krise, sies det. Vi må ha mer strøm. Til hva? Datasentere og sentere for kunstig intelligens?
Hvorfor kan ikke vi mennesker slutte å jage etter økonomisk vekst og økt forbruk. Kan vi ikke en gang sette en strek, og erklære global moderasjon som en drivende ideologi. Noe å leve etter?
Jeg runder av denne tur med et solid måltid egg og bacon på siste dag. En siste fiskeøkt ble foretatt uten tellende resultat. Ørreten har ikke vært velvillig med på mine planer for ham denne gangen. Den siste natten nå har det blåst hardt, og regnet en periode. Så hardt blåste det at en bardun ble slitt av mot en steinkant, noe som førte til at en annen bardun også ble røsket løs i vindkastene. I mørket måtte jeg ut med hodelykten og utbedre affæren før jeg kunne krype ned i posen igjen.
Så takk igjen, Omasvárri, for ditt gilde vertskap. Vi sees igjen.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar