Vi har delt oss. Stig er på det grunne feltet nedenfor leiren, mens jeg fisker i et dypt hull utenfor et elveinnos. Det tar ikke mange minuttene fra nedslipp til jeg lander en fin stekefisk. Kroker den av, avliver raskt, og senker igjen ned i det sorte dyp.
Ute øker vinden kraftig på fra nordvest. Telt strammes opp og snømurer bygges. Det fyker hvitt rundt vår leir, sikten er kraftig redusert og polarhundene kan skimtes som små hvite bylter der de ligger godt isolert under snøen.
Selv uten levende agn som maggot og mark, landes fire pene røyer opp i halvkilos størrelse. Alle som én lot seg lokke til hugg av kroker egnet med elgfett.
En ravn skriker fra bergene og kan trolig knapt vente på vår avgang. Det veies inn 7 kilo renskåret fangst i grønlandshundens kløv, og vi er tilfredse. Kvænangens fjell har igjen vært gavmilde.
På tredje døgnet ryker også Stig på en røye av betydelig grovere kaliber. Dessverre ryker fortommen og fisken må svømme i vei med en maggotkrok i kjevebrusken. Den anslås til å kunne ha vært rundt 2 kilo. Traumene er til å ta og føle på hos den fortvilte isfisker.
En oppsummering av første halvdel av turåret 2023 i Troms og Finnmark.
Veidemannsblod 