Personlig er noe av det beste jeg vet nettopp å gjøre meg selv utilgjengelig. Jeg trives best når ingen får tak i meg eller vet i detaljer hvor jeg befinner meg. Og at nærmeste skjerm er kilometer eller milevis unna.
Utilgjengelig i fjellet
Vinder over Sárevuopmi
Når jeg fra teltåpningen skuer mot de ruvende formasjoner av berg og stein, får jeg en fornemmelse av å ha dårlig tid. Det er så altfor mye natur jeg vil se, og sette mine fotefar i. Men jeg har ikke tiden som kreves.
Fjellrøyedans i Lierne
Utpå dagen smeller det til i Thomas sin stang, og han lander en pen røye på drøye halvkiloet et lite stykke bortenfor leirplassen. Nå blir det smak av røyefilét på alle. Ut over den trønderske kveld og natt fyrer vi fjellbål og nyter tilværelsen med god mat og drikke.
Og jeg besteg skarvens trone
I over 1000 meters høyde jeg vandrer. Alene med sekk og haglegevær, omgitt av ruvende grå kolosser. De store, eldgamle fjellene som ikke lot seg av istiden slipe ned. Rundt her finnes ingen andre, jeg er kun i mitt eget menneskelige selskap omringet av stor og gammel natur. Ensom jeger i tause, grandiose kulisser av nordisk høyfjellsnatur.
Fjelliv i et planlagt vindkraftverk
Tanken på brede veier, sprengt fjell, fyllinger av pukk, rumlende anleggsmaskiner og durende vindturbiner her oppe er ikke til å forstå. Men slik har mor Norge blitt. Styrt av skruppelløse krefter som legger vår dyrebare fjellnatur på "det grønne skiftets" alter.
Det vaker i åpent vann
Jeg vet at det går både ørret og røye her. Så tar det ikke lang tid før jeg sender en dupp ihengt en solid klyse meitemark opp under. Så sanker jeg brensel og fyrer i gang bålet, som skal brenne i mange timer ut over kveld og natt.
Tunge rykk på dypet
Vi har delt oss. Stig er på det grunne feltet nedenfor leiren, mens jeg fisker i et dypt hull utenfor et elveinnos. Det tar ikke mange minuttene fra nedslipp til jeg lander en fin stekefisk. Kroker den av, avliver raskt, og senker igjen ned i det sorte dyp.
Veidemannsblod 