Tanken på brede veier, sprengt fjell, fyllinger av pukk, rumlende anleggsmaskiner og durende vindturbiner her oppe er ikke til å forstå. Men slik har mor Norge blitt. Styrt av skruppelløse krefter som legger vår dyrebare fjellnatur på "det grønne skiftets" alter.
Jeg vet at det går både ørret og røye her. Så tar det ikke lang tid før jeg sender en dupp ihengt en solid klyse meitemark opp under. Så sanker jeg brensel og fyrer i gang bålet, som skal brenne i mange timer ut over kveld og natt.
Vi har delt oss. Stig er på det grunne feltet nedenfor leiren, mens jeg fisker i et dypt hull utenfor et elveinnos. Det tar ikke mange minuttene fra nedslipp til jeg lander en fin stekefisk. Kroker den av, avliver raskt, og senker igjen ned i det sorte dyp.
Ute øker vinden kraftig på fra nordvest. Telt strammes opp og snømurer bygges. Det fyker hvitt rundt vår leir, sikten er kraftig redusert og polarhundene kan skimtes som små hvite bylter der de ligger godt isolert under snøen.
Selv uten levende agn som maggot og mark, landes fire pene røyer opp i halvkilos størrelse. Alle som én lot seg lokke til hugg av kroker egnet med elgfett.
Så vær velkommen, naturens lyder. Av vind og vær, fugler og dyr. Vi oppsøker deg, natur, når vi kan, og lar oss utdanne. Trekker til oss inntrykk og lærdom av ditt tidløse pensum.
Veidemannsblod 