Vi trasker bakken opp fra leiren litt utpå formiddagen. På veien støkker vi opp to store fjellrypekull - et flott syn. Sunniva plukker multer på myren langs bredden mens jeg fisker i den sterke sidevind. Det er krevende å kaste ut, men det går med en viss tilpasset teknikk. Og etter en liten tids innsats smeller det til.
Etter en lengre mildværsperiode som har smeltet vekk mye av snøen i fjellet, har inneværende natt ført med seg et tynt lag av ny fokksnø. Sporingsforholdene er derfor utmerket fra 5-600 høydemeter og oppover. Det jeg nå finner av rypespor kan jeg med sikkerhet slå fast som ferskt.
Ølbokser og glassflasker dukker opp med jevne mellomrom. Noe er gammelt. Noe er av nyere dato. En rusten gammel tilhenger til motorisert terrengkjøring ser ut til å være stedt til hvile her. Den blir trolig aldri hentet? Tvilsomt er det vel også at de store mengder rusten gammel gjerdestreng og netting blir hentet. Dødsfeller for reinoksens gevir. Det bærer tydelig preg av lang tids oppbevaring der det ligger.
Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer.
En ravn skriker fra bergene og kan trolig knapt vente på vår avgang. Det veies inn 7 kilo renskåret fangst i grønlandshundens kløv, og vi er tilfredse. Kvænangens fjell har igjen vært gavmilde.
På tredje døgnet ryker også Stig på en røye av betydelig grovere kaliber. Dessverre ryker fortommen og fisken må svømme i vei med en maggotkrok i kjevebrusken. Den anslås til å kunne ha vært rundt 2 kilo. Traumene er til å ta og føle på hos den fortvilte isfisker.
Veidemannsblod 