I over 1000 meters høyde jeg vandrer. Alene med sekk og haglegevær, omgitt av ruvende grå kolosser. De store, eldgamle fjellene som ikke lot seg av istiden slipe ned. Rundt her finnes ingen andre, jeg er kun i mitt eget menneskelige selskap omringet av stor og gammel natur. Ensom jeger i tause, grandiose kulisser av nordisk høyfjellsnatur.
Selv uten levende agn som maggot og mark, landes fire pene røyer opp i halvkilos størrelse. Alle som én lot seg lokke til hugg av kroker egnet med elgfett.
Etter en lengre mildværsperiode som har smeltet vekk mye av snøen i fjellet, har inneværende natt ført med seg et tynt lag av ny fokksnø. Sporingsforholdene er derfor utmerket fra 5-600 høydemeter og oppover. Det jeg nå finner av rypespor kan jeg med sikkerhet slå fast som ferskt.
Steggen går på vingene, men bare opp i en kort bue før den plasserer seg på en stor stein, slik de kan finne på iblant. På drøyt 25 meters hold smeller det. Bakkeskudd og kort prosess.
Dagene har blitt merkbart kortere. Snøen har falt i lavlandet. Landskap og natur er i ferd med å gli over i den stille dvale som preger mørketiden her nord. En anorakk-kledd rypejeger stamper seg i vei på truger inn langs gamle veidestier.
Sterke er de mentale bilder fra landskap, natur, vær og uvær, bomturer og turer hvor sekken har bulet av fangst. Store opplevelser fra tapte fjell. Så la dette innlegg bli en nostalgisk fotografisk reise gjennom mine tidligere jaktmarker.
Veidemannsblod 