Høstjakten 2023

Løvet har gulnet rundt meg. Insektene er borte. Luften er frisk og tindrende klar. Den første frost har gjort seg gjeldende over det myke teppet av mose og lyng som kler Målselvdalens sørlige flanker. På en liten bortgjemt hylle høyt oppe i terrenget brenner bålet. Skaper konsentrert varme og kaster et forheksende lys inn under duken som er spent ut mellom fjellbjørkene. Jeg strekker ut mine ben og spretter en boks øl etter et godt måltid. Haglegeværet står oppreist mot bjørkeleggen, og patronbeltet henger på en kvist. Det er jakttid igjen i indre Troms.

---

Del 1 – Etter fjellryper i hard vind og dryge høydemetere

Usedvanlig frisk i fraspranget i dag. Det er motivasjonsrelatert. Innmarsjtraséen går hovedsaklig langs et tråkk oppover den skogkledte li, før jeg brekker av mot de ruvende massene av sønderknust stein. Ved foten av den siste morenerygg må en reflektere over de kolossale krefter som ble utløst for 10 000 år siden. De veldige moreneryggene består av tusenvis på tusenvis av tonn grus og stein, som har blitt malt opp under enorme krefter av is og vann. Jeg har min faste leirplass i dette området på en hylle beliggende inn mot den brusende elven som renner nedover mellom moreneryggene. Her er det tørr lyng, krokete fjellbjørk og rikelig med brensel rundtom.

Mørket er såvidt i ferd med å gi slipp når jeg den første jaktdag trekker opp glidelåsen på soveposen. Natten har hengått uavbrutt i tung søvn, etter fine kveldstimer med lesestoff, mat, røyk og litt lesk for tørste jegerganer. Øynene var allerede lukket før bålet døde ut. Men nå smeller sluttstykket igjen, og haglegeværet er ladd for det som i en jegers årshjul må kunne betegnes som en nokså betydningsfull dag. Jeg krysser elven og bakser inn over kratt og myr. Vandrer og bauger meg gjennom lovende lirypeterreng uten tegn til vilt. Tar så en bestemmelse om å stige opp blant bergene, se etter skarven. Fjellrypa, den hardføre og nøysomme fugl som utvilsomt egentlig er Norges nasjonalfugl der den lever og trives i det som ofte fortoner seg som et karrig og fattig land høyt der oppe.

Så må vel fossekallen bare erkjenne at i min verden er den degradert.

Et tusentalls meter under jaktstøvlene mine renner Målselven på sin ferd ned mot fjorden, elegant buktende mellom tallrike furumoer og jorder. Sterke vindkast fra syd presser meg nesten i kne. Jeg passerer en varde og kommer mot lesidene jeg har sett meg ut. Og her sitter fjellrypene. En stor flokk går på vingene. To skudd smeller og blir borte i kulingen. En rype faller, rulles i avispapir og pakkes i sekken. Det tok sine timer før det omsider ble fangst under de rådende forhold. Men da smaker det ekstra godt.

Jeg vandrer videre. Gjennom et parti av fjellet jeg ikke anser som særlig til leveområde for fjellets fugl. Klyver så opp over nye fjellrygger. Den sterke vind gjør seg fortsatt gjeldende, og avtar ikke før jeg kommer i le av en bratt tind på nærmere 1200 høydemeter. Omsider finner jeg nye ryper, men de er lette på vingene. Flyr hit og dit, uten at jeg kommer på hold. Og jeg har konkurranse om viltet i dag. To jaktende falker kommer susende fra stor høyde gjennom luften før de brått stanser opp og slår med vingene mens de holder seg helt i ro. Hodet vender hit og dit, speidende etter bytte. Dette er luftens overlegne akrobater. Langt dyktigere og raskere flyvere enn fjellrypen. Flere ganger ser jeg falkene i løpet av denne jaktturen. Og heldigvis ser jeg også flere ryper, hvorpå to nye faller for haglesvermen. Den ene en modig stegg som etter 20 meters luftferd satte seg på en sten og rapte høylytt. Det ble dens bane. Resten av kullet forsvant.

---

Del 2 – Vinger over Maukeriket

Bunnen av Målselvdalen er dekket av skoddebanker, som kan skimtes helt opp til der den veldige lakseførende flod deles opp og får sine utspring gjennom Dividalen, Rostadalen og Tamokdalen. Det har vært frost i natt. Teltet og lyngen rundtom er dekket av rim. Det svake skinn av en grytidlig morgensol kan sees på den øverste del av store tindene som bevokter dalførene. Luften er krystallklar og kald. Ikke et vindpust er å kjenne. En aldeles fortryllende septembermorgen renner opp i Troms innland.

Med ladd hagle kurser jeg nordvestover fra leirplassen. Inn i Maukeriket. Nok en gang etter gråhvite fjellryper, som forhåpentlig har sitt tilhold oppe i de karrige urene. På 900 meter lokaliserer jeg de første. Ut fra en hylle over en bratt skrent stuper de. Jeg rekker å kaste opp min Remington til kinnet og slenge i vei to skudd, hvorpå det andre er fulltreff og rypa deiser i en bergnabb så fjæren fyker. Situasjon nummer to skjer i et bekkeleie preget av utallige tverrgående raviner med berg og storstein. Et krevende terreng å bevege seg i, men fin biotop for fjellets fugl. Steggen går på vingene, men bare opp i en kort bue før den plasserer seg på en stor stein, slik de kan finne på iblant. På drøyt 25 meters hold smeller det. Bakkeskudd og kort prosess. Det går lenge mellom fuglene på denne turen. Gjennom utrolig mye fint leveområde vandrer jeg med børsen i beredskap, uten å se annet enn en og annen ravn. På tampen av dagen lokaliserer jeg et siste kull og feller nummer tre for dagen.

---

Del 3 – Hattrick i hjemlige fjell

Så var det blitt mot tampen av oktober. Inn i mellom her har det også blitt jaktet elg, der mitt jaktlag Ramfjord Sams, har fylt sin kvote på to dyr. En ung kvige og en ku har falt for kulene, og ligger nå finpartert og pakket ned i tilfredse elgjegeres frysebokser og skap. Med elgjakten som et tilbakelagt stadium, blir det rom for mer støkkjakt i fjellet. Denne gang i hjemlige fjell på yttersiden av den sørlige del av Kvaløya utenfor Tromsø.

Det er tunge forhold å jakte i. 30-40 centimeter snø, med et lag gjennomslagsskare på toppen de fleste steder. Bare oppe i det øverste fjellet er det nogenlunde lett å bevege seg. Det er rikt med rype her i traktene hvor jeg er lommekjent fra barnsben av, og der de første jaktturer med høy puls og ungdommelig pågangsmot ble gjennomført. I løpet av kort tid tar jeg opp flere titalls liryper, som lykkelige flakser i vei før jeg kan sende blyskuren avgårde. I kjent rutine begynner jeg å klatre, og kommer meg etterhvert ut av den tunge gjennomslagsskaren. Et kull på ca 15 fjellryper støkkes og forsvinner rundt en bergvegg. Jeg forfølger fluktretningen og tar de opp igjen etter kort tid. Det smeller og en nå nesten hvit fjærbylt triller omkull. Frisk bris og minusgrader gjør fingertupper raskt kalde, og jeg jager på. Tar opp ryper her og der, uten å få de skikkelig på hold før jeg har kommet meg over på sørsiden av den avrundede fjelltoppen på knappe 700 meter. Her det fin biotop, og rypene skvetter opp mangesteder fra. Et fluktskudd og et bakkeskudd (samt noen bomskudd) senere, resulterer med hattrick i sekken denne gangen også før turen bærer nedover den bratte bjørkeli. Noen siste liryper fyker til værs og flyr slalom mellom bjørkeleggene.

Jeg hilser på gjensyn.

---

Del 4 – Etter ryper og hare i øyriket

Kompasspilen peker nordover. Mot Arnøy. Kalenderen sier november og dagene kortes inn for hver uke som passerer. Arnøy er en viltrik, relativt stor og meget alpin øy, beliggende der utløpene av Ullsfjord, Lyngen og Kvænangen møtes. Med husvære hos bofaste kjentfolk har vi utløst jaktkort i området Akkarvik på den sydvestre del av øyen.

Første dag vandrer jeg alene ut i terrenget. Forholdene krever sin mann også i dag. Været er vestlig og vindfullt. På bakken er det en hel del vindtransportert snø, som setter sine krav til utholdenhet over en del timer i fjellet. Allerede like ved siden av min parkerte bil kan jeg finne de første harespor. Og lirypene begynner å lette utenfor skuddhold etter relativt kort vandret distanse. Jeg jakter langs en bratt bjørkekledt li der det vrimler av harespor og etterhvert også rypespor. I en kraftlinjeåpning fyrer jeg av de første skudd mot noen fjellryper ovenfor, uten å treffe. Jeg trekker oppover og endrer litt på det som i utgangspunktet var planlagt trasé. I stedet legger jeg meg høyere i terrenget, og forsøker å finne lesider for den sterke vind. Og fjellet vrimler av ryper. Såvel liryper som fjellryper. Og harer fyker ut av krattene her og der. Det aller meste av viltet er godt utenfor skuddhold. De er fryktelig lette på vingene i dag, arnøyrypene, og de opererer som regel i større flokker. Men til slutt kan jeg pakke ned en lirype og to fjellryper i sekken.

Jeg titter opp i luften og ser ørner sveve rolig og majestetisk i vindkastene.

Neste dag er også min samboer Sunniva på plass med meg i fjellet. Hun med rifle og jeg med hagle. Vi tar en litt annen rute enn dagen før, men oppsøker flere av de mest ryperike stedene fra dagen før. I dag er det langt færre å se, det er nærmest som om den lokale bestand har flyttet på seg. Trukket ut av området på nattestid. Vi lokaliserer noen liryper, utenfor hold. Samt en flokk fjellryper som setter seg lagelig til for rifleskudd, men slipper unna når noen reindriftssamer på ATV kommer forbi og gjør skudd uaktuelt.

Dagens fangst blir i form av en hare, som vi finner i et område med lavt bjørkekratt. På relativt kort hold er den et kurant mål gjennom kikkertsiktet, og Sunniva lar skuddet falle. Prosjektilet tar seg av både avlivning og utvomming på en gang. Men kjøttet berges fint. På tampen av dagen forsøker vi oss rundt noen granfelter, der harene spretter frem som hvite prosjektiler mellom alt det mørkegrønne. Etter et par bomskudd med hagle senere, og noen skudd som ikke kunne avfyres pga nærhet til bebyggelse, avslutter vi. Det er nå dags for å hvile slitne ben, og returnere til det gamle småbruket der vi er makelig innlosjerte i en flott gammel fjøs.

Nå venter middag og en syltynn for ganen.

---

Del 5 – 25 år uten klikk…

Det skulle enda gjenstå et par fremstøt til i løpet av novembermåneden. En kombinert rypejakt og storfugljakttur ved Øverbygd i Målselv, og en rypejakttur i Øvre Dividal. Men så skulle min Remington-hagle fra tidlig 80-tall levere flere klikkskudd i fine situasjoner, deriblant på en stor røy som tok løs fra bakkebeite under en stor gammel furu. Haglen har vært i mitt eie siden 1998, og fungert problemfritt på talløse jaktturer og. Så var det altså dags for at 25 år med meget aktiv bruk omsider skulle få sin konsekvens.

Dermed var det bare å få levert haglen inn til lokal børsemaker og erklære høstjaktsesongen 2023 for over.

---

---