Det slår meg hvor få spor jeg finner av menneskelig aktivitet. En gammel steinmur og noen sundrustede gassbokser fra flere tiår tilbake. Et lite ildsted mot en bergvegg, gjengrodd med mose. En tilårskommen steinring fra et telt en gang i tiden.
Med isøsa fjernes den isolerende snøen i hullet, og med en viss brutalitet trekkes fisken opp. Gis liten sjanse til å gjøre særlig sprell. Orker heller ikke holde på lengre enn høyst nødvendig ute i den bitende snoen.
Utenfor et bredt elveinnos presenterer ei grov storrøye seg. Ved en håndfull anledninger ruller hun i vannskorpa så dønningene går. Størrelse er vanskelig å anslå, men alt mellom 2 og 4 kilo er nok rimelig nært sannheten.
Aktivitetsnivået på røya er, som for de fleste andre skapninger i naturen, også en del lavere nå. Dermed kan nøkkelen være å konsentrere sitt aktive fiske rundt de få timene med blålys som vi har her nord.
Et sted dypere inn over vidda strekkes bardunene ut på ny. Ved et nytt vann. Her har jeg vært før. Men kun på vinterstid. Vi er nå inne på den flatere delen av Kvænangsvidda.
Vi befinner oss ved vannskillet. Kjernen av de store fjellområdene som skiller nordlige Troms og sørlige Finnmark. Frihetsfølelsen av å være her inne, langt unna sivilisasjonen, er enorm.
Veidemannsblod 