En tradisjon skapes

Skjønne du!? Åååååå satan den e svær!

Stig K, 2014

Kalenderen viste juni måned. De siste meldingene fra meteorologen varslet et høytrykk av de sjeldne over Kola-halvøya. Lenge hadde vi planlagt denne turen innover til et røyevann i Kvænangen kommune i de nordlige delene av Troms. Det som skulle vise seg å bli det første av det vi i ettertid har døpt «vårens vakreste eventyr» var i ferd med å starte idét vi parkerte bilen mellom nyutsprungne bjørker nede i lavlandet.

Drøyt fire timers kjøring fra Tromsø ligger Kvænangen. Et eldorado for veidemannen og fjellfiskeren. Endeløse fjell og vidder omkranser denne vakreste fjord, som ligger i randsonen mellom Troms og Finnmark. Dette er målet for meg og Stig denne vakre junidagen i 2014. Forventningene er skyhøye etter en fantastisk sommertur inn i det samme området året før. Det må nevnes at det er min fabelaktige turkamerat Stig, som gjennom sine bekjentskaper har fått «nyss» i dette området. Vannet som er målet for denne turen er svært næringsrikt, har gode gytemuligheter, og besitter en solid stamme av grove røyer som gjør sin jobb med å holde balansen i bestanden. Det skal være tatt røyer over 6 kilo her. Og bare dét å erkjenne det faktum gjør at svetteperlene pipler frem hos undertegnede, vel vitende om at ens egen personlige rekord på fjellrøye er akkurat herfra. Satt på sommeren året før. Men det er en annen historie.

Klokken 2130 den 4. juni 2014 er vi klare for avmarsj fra parkeringsplass. Sekkene veier sine drøye 30 kilo, velfylt med pils, bacon og fiskeutstyr, og med fjellski og staver festet på sidene. Innover dalføret gjør vårflommen sitt inntog. Fascinerende er det å se når bekker fosser frådende nedover liene, og forvandler dalbunnens elv til en brun flod. Dalen innover syder av liv. I skogbunnen nærmest eksploderer planter og blomster opp fra jorden mens vi går. I bjørkeskogen kvitrer småfuglene sine yre toner ut over landskapet. Idet vi runder høydedraget inn mot en smalere passasje av dalen, med stupbratte fjellsider, stiger fjellvåkparet frem. Sirklende og skrikende høyt over oss. Under disse varsler fra fjelldalens voktere vandrer vi ufortrødent videre innover dalen. Etterhvert som vi går, blir bjørkeskogen tynnere i stammen. Fjellskiene, som rager opp fra storsekkene, tar stadig grep i de lave bjørketoppene og fører i blant til gloser av grovere kaliber.

Evig skulle det ikke vare. Etter en relativt strabasiøs baksing gjennom bjørkeskau og bratte lier, hvor vi foreløpig ikke har gjort oss kjent med det beste veivalget, tar vi oss møysommelig inn i det sjiktet hvor skogen forsvinner og går over i fjellterreng. For hver høydemeter vi erobrer kommer vi nærmere det punkt hvor det blir tid for å spenne på seg skiene. Fjellet åpner seg nå rundt oss. Horisonten vider seg ut, og viser frem et landskap med utallige muligheter for den eventyrlystne. Rundt midnatt har vi spent på oss skiene og glir i fint sig innover fjellet på beltene av den siste snø. Noen steder må vi krysse passasjer av barmark. Andre steder forserer vi brusende bekker og søkkblaute myrdrag. Svettende sliter vi oss innover. Stadig innover. I 02-tida på natta klatrer solskiven opp bakom fjellene og kaster sine stråler ut over landskapet. Fortsatt har vi distanse igjen å erobre.

Vårfjellets glans

Timer med vandring herder legger og lår hos vandringsmannen. Idet vi sliter oss opp over den siste kneika, er det stort sett bare viljestyrken igjen som driver undertegnede framover. For å si det rett ut er jeg i ferd med å bli sluttkjørt. Og da vi glir de siste meterene inn på barflekken, som også skulle bli vår faste leirplass for de neste års turer, er jeg så tom at jeg hiver av meg sekken og ligger som et slakt i flere minutter før jeg orker noen ting som helst. I det øyeblikk går det nok noen tanker gjennom hodet mitt om at tiltak må iverksettes for forbedring av utholdenhet. Det er nå blitt tidlig morgenkvist. Solen lar sine stråler bres med tiltakende styrke innover fjellet. Vi etablerer vår leirplass, setter opp teltet og kommer i orden. Så stjeler vi oss et par timers søvn før den stekende junisolen pisker oss ubønnhørlig ut av teltet igjen.

Etter kaffe og frokost er det bare én ting å gjøre. Vi må ut på isen. Når værforholdene viser seg fram på den måten gir vi oss selv intet valg. Halvveis svimeslåtte surrer vi oss utpå, væpnet med pilkestikker, eggeskall, maggot, meitemark og akkar. Isen har reist seg fra vannet, og er stort sett tørr og fin over det hele. Fra hver vår posisjon igangsetter vi jakten på Salvelinus Alpinus. Og det tar heller ikke lange tiden før den godeste herremann Stig lander sin første kilosrøye på dypet. Jeg følger på med én på 1,2 kilo, som lar seg lokke av akkar på en større grunne i nærheten av teltet. I tillegg røsker vi opp et fint antall røyer under kiloet. Det er fantastiske forhold, og vi er i gang.

Det hender noen ganger at moder jord byr på sitt absolutt aller beste for fjellfiskeren. Med høye temperaturer, vindstille, sol og høytrykksluft dirrende over landskapet. Heiloen har funnet sin plass på de avtinte lyngflekkene i fjellet. Klærne kastes, og livet oppleves så optimalt som man kan få det. Sånn er det denne gangen. Vi fråtser i godvær og fine forhold på fjellet. Høytrykket over Kola begunstiger oss med høye temperaturer inn over de nordlige deler av landet. Hvis det er noen gang røya skal «finne gangen sin», så er det vel nå.

Kveldene forløper med mat, drikke, tobakk, gjenfortellinger fra tidligere turliv og drømmer om nye. Hva kan vel måle seg med å ligge på en bar lyngflekk i vårfjellet i Nord-Norge, supe i seg edle dråper, og reflektere over alt man har opplevd, eller ønsker å oppleve i de nordnorske veidemarker. Nettopp slik forløper dagene seg nå for oss her oppe. For meg er det definisjonen på det gode, frie liv.

Så er vi kommet til tredje dag. Stig har karret seg tidlig ut av posen. Sola gir bakeovnstemperatur i teltet, men undertegnede sover godt enda et par timer til. Det er en drøm å våkne opp på slike dager. Man tørner ut i rolig tempo. Hiver kaffen på kok. Tar seg en sigarillo og myser ut over vannet. Turkompisen står noen hundre meter unna og drifter målbevisst etter storrøya på dypet. Oppe i urene raper fjellrypesteggen. Lufta vibrerer. Landskapet våkner. Livet i fjellet er fullkomment. Og denne dagen skal vise seg å by på et røyebett av de sjeldne.

Etterhvert som solen klatrer opp over de omkringliggende fjell, stiger også temperaturen over 20 plussgrader i skyggen. Vi fokuserer vår fiskeinnsats rundt en del hull på et parti av vannet hvor det renner inn en elv, og dybden varierer fra 6 til over 10 meter under isen. Ut over ettermiddagen tar aktiviteten seg stadig opp. Vi lander røyer i alle størrelser. De aller minste kapper vi opp i koteletter og fòrer hullene med. Da kan man i se halvkilosrøyer og større fisk skyte inn som torpedoer og angripe fiskebitene som vugger seg sakte nedover vannlagene. Vi tar røyer nok til å kunne fråtse på i fjellet. Men vi vil ha mer. Nå skal det fiskes til fryseboksen, for sjeldent opplever man vel slik gang i røya. Størrelsen varierer gjennom hele spekteret opp til de som er mellom 1,5 og tett opp under 2 kilo. Vi fester smårøyer på kroken og får umiddelbart kontant respons fra deres artsfrender som ikke nøler med å gape over sine mindre brødre.

Fortsatt er ikke 2-kilos grensen brutt. Men det skal komme til å skje litt utpå kveldingen. Sola har gått ned bakom åsen. Etter en hel dag i varmen må jakka på når skyggene legger seg over isen. Stig står tålmodig ute på dypet og legger igjen innsats etter de store. Og med ett registrerer jeg at han har på noe som trekker tungt nede i mørket. Jeg drar opp mitt eget bruk, fatter klepp og kamera og løper bort til den dirrende og tungt pustende fjellkamerat. Aldri har han vel vært så konsentrert i sitt daglige arbeid som landmåler som han er nå. Minuttene går. Meter for meter med sterk sene blir trukket inn på snella, og til slutt kan vi se et røyehode og hvite finner i hullet. Kleppen senkes ned, og halvpaniske stønn og utrop fra fiskeren går over i primalskrik fra både fisker og klepper idèt den vakkert proporsjonerte røya på 2,2 kilo kontant blir trukket inn på isen. Grande finale etter en fantastisk dag. At kvelden videre går med til feiring trenger vel ikke gjengis i detaljer, men at tobakksrøyken og skålene preger landskapet oppe i de kvænangske fjell er vel ingen underdrivelse.

Hver bar vi med oss over 6 kilo ferdigfiletert røye etter denne turen. I dette vannet utgjør det ingen fare med harde uttak. Heller er det nok slik at altfor mange gode fjellvann, som i tidligere tider jevnlig ble fisket i for mataukens del, nå er overbefolket fordi det ikke tas ut nok. Folk fisker for lite. Det er etter min mening en større utfordring enn overfiske, og noe som skaper dårligere kvalitet i hundrevis, ja antagelig tusenvis av fjellvann landet over.


3 kommentarer om “En tradisjon skapes

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: