Starten på et jakteventyr

En Toyota 4-Runner og en Mercedes Geländewagen med påkoblet båthenger klatrer seg møysommelig oppover den grovt uthugde veien i disse karrige fjellområdene i Kvænangen. Det er september 2005. Første jakthelga på rype er et faktum. Jeg er invitert av Knut og Lars til å være med oppover for noen gode dager med fjellrypejakt i områder som strekker seg milevis ut i alle retninger, og hvor kontrastene i vær og forhold kan skifte på noen få øyeblikk. Dette er nye områder for meg, og en ny variant av jegerlivet som jeg skulle komme til å sette umåtelig stor pris på i årene fremover.

Man skal ikke gi seg i kast med disse grove gamle anleggsveiene fra begynnelsen av 1960-tallet dersom man ikke stoler på sitt kjøretøy. Bergingsbilen vil nok vegre seg fra bistand her, enda de nederste kilometerene er noe bedre vedlikeholdt av kraftlaget enn de øvre partiene. Det humper og rister etterhvert som vi legger kilometervis av disse veiene bak oss, og krabber langsomt innover fjellet mot der vi skal ha vår leirplass de kommende fire dagene. En intens følelse av spenning og forventningsfullhet fyller meg etterhvert som vi tar oss oppover og innover, og jeg får et inntrykk av landskapet. Den forkløpede fjellbjørka i de øverste skogsbeltene er preget av hundrevis av år med hardt klima og sterke fallvinder. Idèt man passerer 500 moh blir bjørka borte, og man befinner seg i stor grad i et nakent og goldt fjellterreng. Det som finnes av jordsmonn her oppe er karrig. Mye av fjellet her preges i stor grad av det samene kaller for rášša, som kan oversettes til høyfjellsområde eller område dekket av flat stein. Her oppe trives den nøysomme fjellrypa.

Vel framme på ei lyngkledd moreneslette i sørenden av et stort vann stiller vi bilene opp med lysene inn mot midten, hvor skal vi reise vårt telt. Et eldre lagstelt av militær type, med ovn fyrt på parafin. Den skarpe fjellufta holder ikke mange plussgradene. Det er godt å krabbe inn i teltet, fyre opp og ta seg en pils på reinskinnet.

Neste dag våkner vi til en frisk nordvestlig vind som går på langs av vannet. Etter en solid frokost sjøsetter vi båten og legger utpå for å sette noen garn etter fjellrøya. Det er tillatt med garnfiske her, med begrensninger i antall og maskevidde. Etter at garnene er satt gjør vi oss klar for jakta. Det er ikke stress over prosessene. Vi gjør det helt i vårt eget tempo. Noen ganger kan man ikke komme seg ut i terrenget fort nok. Det gjelder ikke denne gangen. Men ut kommer vi oss. Vi legger i vei fra teltet og rett opp mot høydedraget som ligger bakom leiren. Allerede etter 200 meters gange kommer man her inn i fint fjellrypeterreng. Vi fordeler oss ut på linje og jakter i tre høyder på langs av fjellsida. Terrenget her er lettgått, og en blanding av lav krypende lyng og steinurer avløst av enkelte gresskledte partier og noe høyfjellsmyr. Idet vi tar kaffepause i steinura etter et par timers jakt har vi ikke fått opp altfor mange ryper. Men undertegnede har fått kjenne den søte lukta av kruttrøyk, og vekta av den første skarven i sekken. Vinden er pågående frisk og har nok kanskje gjort sitt til at rypene har flyttet på seg, og de som er igjen der vi jakter, lar til å trykke godt mellom gråurene.

Tilbake i leir røkter vi garnene. De første sprellende fjellrøyene henger allerede i maskene. Vi sløyer og renser de i fjæresteinene før de stekes og surres i rømme i teltet, akkompagnert med opptil flere pils og en god cognac. Været stilner av utenfor de beskyttende veggene av bomullsstoff. Kun noen få krusninger på vannet vitner om nordvestens jag gjennom dagen. Mørket senker seg over jaktleiren. Fra teltet høres røverhistorier og latterkuler, før det gradvis stilner av også der.

Egg og bacon introduserer dag 3 i fjellet. Som vanlig tømmes også en kjele rykende svartkaffe før man skrider til verket. Været i dag er litt bedre. Vinden har dreid på sydvestlig retning, noe som er gunstig for den lange fjellsida vi hadde tenkt å jakte oss gjennom i dag. Den ligger østvendt, og da kan det være at man finner fjellrypekull som ligger i le nettopp her. Vi tar båten over vannet og går i land i en smul bukt. Også her er det slik at man befinner seg i jaktterreng straks man går ut av båten, derfor setter vi patronene i haglene med en gang. Taktikken er ellers den samme, vi fordeler oss på linje over tre høyder, og beveger oss rolig langsmed det langstrakte, avrundede fjellet. Hver jeger oppsøker potensielle «hot-spots» i sin høyde, og holder ellers øye med han på siden, slik at man holder linja og er synlige for hverandre. Her er det forholdsvis enkelt, da det er god oversikt i terrenget og null vegetasjon. Vi tar opp noen titalls fjellryper i fine biotoper. Både Knut og undertegnede får gode skuddmuligheter, og feller et par hver av de grå- og hvitspraglede fuglene.

Det skal sies at fjellet ikke akkurat bugner av ryper her vi går. Likevel er det en flott jaktopplevelse i nytt terreng for undertegnede. Utsikt og naturopplevelse står til toppkarakter. Bakom oss ligger vidda. Foran oss Kvænangsfjorden, så langt øyet rekker. Idet vi kommer tilbake til båten innser vi at det venter oss nesten fire kilometer med motvind, skrått inn mot baugen. Det blir en fuktig hjemtur på langs av vannet, især idèt vi må krysse et åpent strekke den siste biten før leirområdet. Da er det godt for passasjerene fremme i båten å kunne bre jervenduken over seg. Vel framme i leir skifter vi til tørre klær, fyrer opp i ovnen og lager en solid finnbiffgryte med potetmos til. Stappmette og fornøyde ruller vi inn i soveposene, til lyden av en lett vind fra vidda, som stryker over landskapet.

To blide fjellrypejegere etter endt dag

Den siste jaktdagen tar vi oss en tur nedover i de lavereliggende områdene for å se om det kan være liryper å se i den øverste delen av bjørkeskogen. Det er det ikke. Muligens på grunn av lavereliggende jaktleire som har dette som sitt nærterreng. Det nærmeste jeg kommer skuddmulighet, er på en hare jeg støkker opp like utenfor haglehold. Vi returnerer tilbake til leir. Turen nærmer seg slutten. Tobakk, mat og drikke velsigner jaktlaget innom teltveggene mens ovnen putrer.

På heimferdsdag velter en vegg av grauttjukk skodde fra havet innover vannet mot jaktleiren idèt vi er i sluttfasen med å pakke ned telt, båt og utstyr. På et øyeblikk reduseres sikten ned til 50 meter, og tusenvis av små duggdråper legger seg over biler og utstyr.

Fjellrypejakta uten jakthund, høyt oppe i de karrige Kvænangsfjellene appellerer til mitt jegerhjerte. I det øyeblikket jeg setter bilen i gir for å legge i vei på den lange hjemturen til Ishavsbyen, vet jeg allerede at denne turen kommer til å bli en årviss affære.

Og nå, 15 år etter, kan jeg bekrefte det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: