Uro og fjellro

Noe av det beste jeg vet er å trekke liggeunderlaget ut på lyngen. Det skal plasseres på en sånn måte at det er nært alt jeg måtte føle behov for innen en armlengdes rekkevidde. Der kan jeg ligge i time etter time. Betrakte og lytte.

Storrøyevannet ligger der oppe. Opp ei li. Inn et dalføre. Over åsene. Skjult i tåkebankene. Jeg vet at isen fortsatt dekker deler av vannet, men såpass mye av den er borte at jeg drar med meg haspel og ikke isrigg. Jeg oppdaget denne perla i 2018, en tur som endte på pallplass det året, med ei definisjonsrøye på 2,1 kilo som tok i under et særdeles gunstig vær og trykkskifte fra lavt til høyt.

I likhet med den gang, går jeg nå også inn i et helvetes vær. Over skogsgrensa blåser det sterk motvind fra nordvestlig retning. Sikta er elendig. Lufta er stinn av tåkeregn, og jeg er søkkblaut fra innerst til ytterst når jeg ankommer leirplass. Temperaturen er maks 2-3 grader over nullpunktet. Fingrene er stivfrosne. Teltoppsettet går på drill, og etter 15 minutter har jeg hentet vann og ligger med tørt skift nedi dunposen og hakker tenner mens primusen suser. Vind og regn pisker mot dukene. Det føles nesten som om jeg ikke er velkommen.

Men sånn var det også i juli 2018. Bare at da kom nedbøren delvis i form av våt snø.

Der borte ligger et vann..

Fiskemessig kan helga raskt oppsummeres. Det blir ikke storrøye denne gangen. På tross av et gunstig værskifte og timevis med innsats. Observasjoner, vurderinger og ny innsats. Jeg angrer på at jeg ikke tok med ei pilkestikke. Isen bar godt nok til at jeg kunne bedrevet et spennende råkfiske med blinkende lokkeskje og stinkende akkar. Det hadde nok kunne økt sjansen for kontakt med ei av de breiryggede, som rolig svømmer rundt og slafser marflo langs bunnen.

Hovedpoenget med denne korte historien er å forsøke å få frem hva jeg mener med uro og fjellro. Jeg tenkte mye på det da jeg på lørdagskvelden lå på liggeunderlaget utenfor teltet, og gjorde notater i den vesle skriveboka jeg bærer med meg. Det slår aldri feil. Når urviserne tikker uforholdsmessig sakte mot avgang, og når jeg vet jeg snart skal opp i fjellet, blir jeg grepet av en uro som i mange tilfeller gjør meg ufokusert og ukonsentrert. Fokus og tanker befinner seg allerede ovenfor skogsgrensa. Til slitet. Og til belønningen jeg vet venter. Om den enten kommer i form av fiskefangst, eller bare det å ligge langstrak ut på et liggeunderlag og lytte til heilo, storlom og fjellrype.

Da har uroen gått over til fjellro.

En sinnstilstand hvor alt er harmoni.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: