Det første hull i isen

Utallige er døgnene tilbragt ute i vinterfjellet. Med fjellski, rikelig med ull og dun, spade og isbor. Hvor mange ganger har man ikke pustet på valne fingre etter en økt med sjekk av ståsnører gjennom metertykk is i et godt ørretvann. Minusgradene biter mot våte fingre. En fisk hales opp og slås raskt ihjel for senere tilberedning. Nytt agn festes på krok, som senkes ned i mørket. Og når man etterpå går inn i teltet eller lavvoen, mens vinden fører snøfiller i god fart forbi utsiden av tynne nylonduker, kommer velværen straks smygende. Primusen suser. Nykokt kaffe helles i koppen.


Vi skrur kalenderen 15 år tilbake i tid. Min gode kamerat Vidar og jeg har planlagt å tilbringe nyttårsaften i en dal på Kvaløya utenfor Tromsø. Det er mørkt. Det er kaldt og stabilt vintervær i nord. For første gang skal jeg som sivilist ut på en real vintertur, hvor det ikke handler om å «bekjempe fienden», som jeg har vært vant med å ha som fokus på øvelser i Hæren. Denne gang handler det om å leve det enkle liv. Holde seg tørr, varm og mett, og kanskje narre en fisk eller to opp av isen.

Livet ute i fjell og vidde er en essensiell del av mitt liv på denne planeten. Det har Vidar sin andel i. Han var med å trekke meg ut i naturen i en periode hvor det nødvendigvis ikke hadde kommet til å skje av seg selv. Vi tilbragte mange døgn ute sammen, gjennom hele året. En rekke fjellvann ble besøkt, med haspelstang og isfiskeutstyr. Sommer som vinter. Magiske øyeblikk, med blikkstille fjellvann som speilet seg mot ragende tinder, til turer ut i mørketida, med is, snø, kulde og primusfyring.

En Optimus 111 gir varme

De blå gradene senker seg til godt under tosifret i bunnen av den majestetiske fjelldalen på Kvaløya utenfor Tromsø. Med tung sekk og fjellski skir vi innover i landskapet. Et beskjedent lys fra hodelyktene viser vei inn til det islagte vannet, som ligger som en hvit flate, langt nede mellom høye fjellrekker på begge sider. På en åpen flekk mellom småvokst bjørk finner vi vår leirplass. Lavvoen reises, talgelys tennes. Liggeunderlag, soveposer og isolerende fjellduker bres ut.

Lite aner jeg da om at dette er mitt startskudd for det som har blitt utallige turer ut i den kalde, mørke tida.

Mens rakettene dundrer som artilleri i det fjerne, står vi ute på isen og myser mot lysglimtene bakom fjellene. Til å være kystnært er det kaldt. Nærmere 15 minusgrader. Over oss funkler det i tusenvis av stjerner. Ved hjelp av en øks må vi banke opp hullene vi har boret med mitt splitter nye isbor. Rutinen med å isolere med snø lærte man på den måten.

Som så mange andre ting man lærte på denne turen. Som at det er utrolig lite praktisk å gå flate turer med telemarkski og digre iskalde plastsko. Som at et fjelltelt er et langt bedre alternativ enn en høy lavvo i kalde temperaturer. Som at det er lurere å medbringe sitt øl i bokser fremfor glassflasker.

Fangst ble det heller ikke. Men turen var fabelaktig likevel.


En ild var blitt tent.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere like this: