Vi går inn i den siste fase i kryssinga av dette fjellpartiet. Nå er vi dypt inne på Kvænangsvidda. Vi befinner oss ved ett av de mange vannene som gir tilsig til den lakseførende Kvænangselva. Fortsatt har vi ikke hatt kontakt med ei eneste fjellrøye. Ikke en steikfisk har vi fått, på tross av timevis med innsats langs breddene av lokkende fiskevann.
Vi gir kombinasjonen av nordvestdominert vær og august måned skylda. Vår nye leirplass plasseres på et nes av lyng og store kampesteiner. Tette felt av moltebærkart lyser rødt mot oss. Relativt ferske spor forteller at andre veidefolk har vært her og fyrt sine små fjellbål av det sparsommelige bjørkeriset som vokser her.
Den standhaftige vinden fra havet roer seg langsomt og gradvis ned ut over den første kvelden her. Kveldssola kjemper seg gjennom sprekkene mellom skyene som fyker forbi i høy fart over oss, før den med stunden sakte synker ned bakom fjellene i vest. Så kommer det med ett tyngre skyer inn over vidda. Det begynner å yre. Vi merker nå at de lange nordnorske sommerdagene er i ferd med å kortes inn. Jeg holder ut med fiskestanga til rundt midnatt. To røyer går av kroken, nekter å bli til menneskeføde.
Så stilner det av. En heilo høres i det fjerne.
Klokken 0800 neste dag tørner vi ut. Mårrakaffen deles i teltåpningene, og det er med fornøyelse vi konstaterer væromslaget. Skydekket er betydelig lettere. Sola bryter opp skyene og vannet ligger foran oss som et speil. Ringer fra vak kan sees. Det fineste syn for fjellfiskeren.
Dermed drøyes ikke tiden lenge før vi fatter om våre fiskestenger og begir oss breddene i kast. Kristian blir den første til å lande ei fin pannerøye. Turens aller første. Smaken av fjellfisk i ganen kan allerede kjennes. Etter en stund deler vi oss. Kristian begir seg over på andre siden av vannet. Jeg følger elva oppover til et avlangt og smalt vann på oversiden. I elva tar jeg noen kast i en kulp med lett spinner, uten tellende resultat.
I det krystallklare vannet ovenfor ser jeg plutselig ei velvoksen røye gå etter min finske spinner/sluk-hybrid. Infarktet kunne ikke vært nærmere. Endelig. Det er gang i røya. Jeg kaster i vifteform, men innser i min iver etterhvert at det er dumt. Går ned på huk. Observerer. Venter nå med å kaste til jeg ser vak. Med ett rykker det kontant til, og ei røye kaster seg av kroken i lufta. Det nærmer seg. 100 meter lengre bortover smalner vannet inn så man nesten kan ta steget over på andre siden. Ei djup renne går mellom torvkantene. Jeg sitter på huk og observerer hvor røya viser seg. Bestemmer meg for et kast skrått ut over mot et sted hvor det vaker flere ganger innenfor et kort tidsrom. To minutter etterpå ligger det ei vakker sølvblank fjellrøye på 600 gram og blør ut i myrgraset.
Jeg kunne tilbragt hele dagen her oppe ved dette smale vannet, som vel mest av alt er som dét samene kaller for en luoppal i dette vassdraget. Røyene viser seg jevnlig, men er ikke særlig bitevillige. Utenfor et bredt elveinnos presenterer ei grov storrøye seg. Ved en håndfull anledninger ruller hun i vannskorpa så dønningene går. Størrelse er vanskelig å anslå, men alt mellom 2 og 4 kilo er nok rimelig nært sannheten. Jeg forsøker å punktfiske etter henne, men hun avviser arrogant mine tilnærmelser.
Vel nede ved hovedvannet har Kristian landa ei på 1,1 kilo. Vi fråtser i stekt fjellrøye og graver en filét til senere bruk. Men vi har blod på tann. Etter måltidet fisker vi mer. Denne gang går det andre veien, retning utoset. Vannet ligger speilblankt. Vi fisker på vakene. Jeg tar opp ei ekstremt sprek røye på 810 gram, før vi trasker oss til et annet vann over åsene. Dette vannet har samene i lange tider brukt som spiskammers, i forbindelse med reinflyttingen over vidda.
Samenes spiskammervann gir oss ikke annet enn storslått natur. Magien hviler over disse områdene. Vi er mutters alene med vidda. Ikke et menneske har vært å se. Men mange timer med fisking og vandring tar på, og sultne begir vi oss tilbake til leirplass, hvor vi koker opp en asiatisk fiskesuppe med fjellrøye oppi. Som forrett nyter vi den fineste røyerogn, kun påstrødd litt salt.
Som så mange ganger før blir jeg grepet av vemod idét jeg erkjenner at også denne turen nærmer seg en ende. Vi har fortsatt en natt til i våre to små fjelltelt, før Kristian skal sette kursen sørover mot sivilisasjonens forpliktelser. På vei ut av vidda krysser vi ruta mi fra 2015, da jeg vandret 10 døgn alene her inne. En siste skål utbringes på den siste leirplassen.
En skål for vidda. Og for den totale frihet her.
Selv har jeg halvannen uke til denne sommeren. Når vi ankommer stedet hvor vi parkerte bilen før turen, skal jeg treffe Finnskogens store sønn, Thomas. Han har aldri før vært så langt nord. Forhåpentlig kan jeg få vist ham litt av hva vi har her.
Veidemannsblod 
Legg igjen en kommentar