Den fete vinterørret

7 år har gått. Siden har jeg vært her mange ganger. Et sted i vår nordlige landsdel, hvor fjellvandreren skjemmes vekk. Med natur, landskap, utsikt mot havet og stor og tykkfallen ørret. Hva mer kan en be om? For meg er slike steder nærmest å regne som en helligdom i fjellet. Jeg verner om det, og håper at det får ligge i fred fra sjeler med andre intensjoner enn mine egne.


2014 er året. Vi befinner oss et stykke ut i mars måned. Dagene er lange i nord nå. Sola står høyt over velvingen, og rypesteggene gir lyd fra rabbene omkring. Gjennom et metertykt lag av puddersnø stamper jeg meg fram oppover lia. Landskapet er malt i hvitt og blått. Stavtak for stavtak maser jeg meg framover og oppover. Langs en gammel sti gjennom bjørkeskogen. Gjennom de siste krattene og opp i fjellandskapet. Brøytingen i puddersnøen går tungt, men jevnt. Motivasjonen er høy. Et ørretvann som stikker seg ut av mange, med en stamme av prikkete fisker som mesker seg i krepsdyr. Grunneieren kan fortelle om tider da ørreten i vannet var mager og mangetallig. De bestemte seg da for å forsøke å grave fram gammarus (marflo) i fjæra, der elva fra vannet renner ut i havet. Denne marfloa ville de bære opp og sette ut i vannet, i håp om at den skulle formere seg og bli en kilde til mat for ørreten.

En del år senere gjorde de et forsøk hvor de satte ut en garnlenke i vannet. Hensikten var å se om det hadde skjedd noe med ørretens kondisjon. De skulle bli overrasket. Garnene inneholdt ørreter i kilosklassen. Små hoder. Rund kropp. Røde i kjøttet. Dette hadde de aldri før sett. Marfloa hadde funnet seg til rette, og formert seg. Til stor velstand for fjellørreten. Med dette i tankene sklir jeg ut på isen. Finner meg et sted å slå opp teltet. Det tar ikke lange tiden før grep om isboret fattes, og 4 snører plasseres ut i en firkantformasjon noen meter bort fra teltet.

Lufta står i ro. Stillheten og et grått halvmørke senker seg. Det er tid for å la kveld bli til natt.


Lørdags morgen. Jeg våkner til den totale stillhet. Ikke en lyd er å høre, med unntak av mine egne. Den vante morgenrutinen iverksettes, med å fyre i gang primusen og få kaffelars på kok. Stresser sjelden med å komme meg ut av soveposen om morgenen. Klokka viser såpass tidlig at det nok er midt i frokosttida til ørreten. Jeg gir den derfor en time til for å la seg lokke til å hugge på noen av fristelsene jeg satte ut i går kveld.

Når jeg med stunden har karret meg ut av teltet, må den flotte vintermorgenen få synke litt inn. Himmelen er tindrende klar og blå. Solen har klatret oppover i sin bane, og belyser allerede formasjonene med sine stråler. Jeg lar øynene vandre langs skråningene, mens jeg rusler de få meterne bort mot bjørkekvistene som er plassert over hvert sitt hull. Jeg kikker på firkanten av kvister uten å se bevegelse.

Med en aldri så liten skuffelse begynner jeg å renske hullet rundt hullet som er nærmest teltet, da kvisten kontant blir dratt ned like foran ansiktet mitt. På et øyeblikk fyker pulsen i været. Febrilsk fjerner jeg resten av den isolerende snøen fra vannet, og begynner å trekke opp. Meter for meter. Tyngden på fiskens bevegelser forteller meg at dette må være bra størrelse. Spenningsnivået er derfor høyt når jeg får fiskens hode i hullet, og trekker den opp på isen. En fantastisk fin vinterørret ligger foran meg, maken har jeg knapt sett. På denne tiden av året og med en kondisjon som tilsier at dette er en fisk som åpenbart lever livets glade dager i matfatet året rundt. Vekta viser 1,3 kilo. Og mens jeg har arbeidet med å lande denne fabelaktige skapningen, har jeg ikke merket at det har gått på en til på ett av de andre snørene. Denne landes også, og veier rett under kiloet. Like rund og bred over ryggen som den første. Himmelfallen egner jeg krokene på nytt og senker de ned i mørket.


Turen er allerede berget. Skuldrene er lave. Forventningene har allerede blitt levd opp til. Dagen brukes derfor til å spenne fjellskiene på, og utforske landskapet i det fantastiske vinterværet. Med fotografiapparatet om halsen vandrer jeg kilometervis omkring. Gjennom daler og søkk. Til omkringliggende vann. Passerer en gammel hytte og en gapahuk. Alt er nedsnødd og ingenting tyder på besøk den siste tiden. Jeg oppsøker høydedragene og nyter den allmektige utsikten innover i landskapet og utover mot havet. Den klare luften forsterker inntrykkene.

Tre ørreter til blir det på turen. De to største, som begge veier over 1 kilo, går i på lørdags kveld. Den siste på halvkiloet biter på søndags morgen. Alle har samme kondisjon. Rett og slett fullkommen flott fjellørret som bærer alle tegn på å leve godt. Og med den viten, at forrige år i det samme vann, ble det landet en på 3,2 kilo…

…Derfor er jeg viss om min retur.


En kommentar om “Den fete vinterørret

Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Lag et nettsted eller blogg på WordPress.com

opp ↑

%d bloggere liker dette: